Bryllup og andre festligheter i skogen

Å anmelde softcover-stripesamlingene blir ikke alltid prioritert. Når vi her omtaler de siste bøkene til både Hjalmar og Storefri er det hovedsakelig på grunn av en håndfull med spesielle anledninger.

Å peke på anledningen i vinterens Hjalmar-bok, «Ringenes kjære», er lett. Hjalmar er ikke de store begivenhetenes tegneserie. Serien er inspirert av Nils Axle Kantens eget liv, i den grad at ungene hans, etter hvert også de voksne, synlig eldes i løpet av serien. Men et bryllup er en sjelden, og derfor virkelig en spesiell anledning, i norske tegneserier (Grimm/Nemi, og Jokke/Camilla er evige samboere). Og en kan ikke påstå noe annet enn at Viggo og Anniken fikk god tid og plass til å etablere seg som et par; jeg har for lengst hatt høve til å analysere forholdet deres.

Tittelen viser selvsagt til hvordan Viggo og Anniken har et Ringens Herre-temabryllup – Utendørs, i skogen. Viggo plasserer seg selv i rollen som Sam og forloveren Hjalmar i rollen som Frodo (“Ringbæreren”). Noe som ikke bare passer med Ringenes Herre -Sam giftet seg i boka, Frodo gjorde det ikke – men også er en fin metakommentar til Viggos status som Hjalmars sekundærkarakter.

Bryllupsekvensen er ikke god for de store latterbrølene, og mange av stripene har egentlig ikke noen punchline, men i dette tilfellet er det helt greit. Et bryllup er unntakstilstand. Dessuten kompenserer utdrikningslaget, der Viggo ramser opp TNTs komplette diskografi utenat for å bevise at han ikke er for full til å drikke videre, for det. Frode Øverli må være misunnelig for at han ikke fikk den ideen først (og brukte den til å liste opp Liverpool eller Leeds’ tabellresultater). Etterspillet der Onkel B. går på deit med ei dame han møtte i bryllupet, er den slappeste delen av denne tredelte sekvensen, men er likevel med på å gjøre dette til en komplett føljetong.

Så er det tilbake til hverdagen for alle medvirkende, og hverdagslig er nettopp et nøkkelord. Situasjonene er ofte trivielle, poengene er enkle og opplagte. Det er ikke rart at Hjalmar er den eneste norske serien som får innpass i Billy; den har den folkelige stilen som bladet ser etter. Hjalmar er kanskje det nærmeste vi kommer en såpeopera innen norske stripeserier.

Men i en såpeopera er det alltid noen spesielt dramatiske øyeblikk. Den lengste sekvensen i «Ringenes kjære» (med mindre du regner utdrikningslaget og bryllupet som en sekvens) handler om Bjarne (den lokale bartenderen) og Linda (en lokal bimbo som kanskje ikke bare er dum likevel). Poengene er ujevne, og det samme er hele den romantiske intrigen, men det skjer så mye i sekvensen at du blir litt revet med likevel.

Dessuten har Hjalmar alltids det karakteristiske ved seg at serien er en stemme i debatten om «woke» og hvordan det påvirker populærkulturen og kjønnsroller. Kontroversen rundt Nasjonalmuseet og «sensitivitetslesing» av Roald Dahls bøker, som toppet seg i februar 2023, ser ut til å ha vært særlig inspirerende i denne boka. Prisverdig er det at Kanten greier å ta opp disse temaene uten å bli for prekende eller repeterende. Selv om meningene hans er tydelige, kan han til og med gå inn i debatten med litt nyanse. Du får inntrykk av at det ikke først og fremst er politiske statements han vil komme med, men nostalgiske hjertesukk og lengsler etter ting man synes var bedre før, særlig av filmer. Og dette er hjertesukk som leserne sikkert gjerne istemmer dersom de er i en viss alder. En alder der man aldri senere fikk se noe som var like bra som Peter Jacksons Ringenes Herre-trilogi.

Om den nyeste Storefri-boka «Ni grader og regn» skal jeg prøve å fatte meg litt mer i korthet, for Storefri har jeg allerede analysert ved flere anledninger de siste årene. F. eks, så introduserer boka helsesykepleieren Gro, og jeg tok for meg henne i omtalen av «Fagforstyrrelsen». Mye av det øvrige materialet er også overlappende mellom de to bøkene.

Tittelen viser til en skogtur som tross i (eller kanskje på grunn av) de nevnte værforholdene ender med en sjelden suksesshistorie for den militante gymlæreren Jon-Anders. I en serie full av ensporede figurer er Jon-Anders kanskje den mest ensporede, så både han og serien trengte denne.

To sekvenser er likevel mer minneverdige, hvert på sitt eget vis. Den ene er «Forelska i lærer’n» som tar for seg en elevs forelskelse i kunst- og håndverkslæreren Tone. Ideen kunne ha tatt kjedelige og forutsigbare retninger, men Marius Henriksen gir den ekstra nerve ved å gjøre det klart at Vidar også er forelsket i Tone. Dette «triangelet» utnytter serieskaperen til fulle. Jeg lar meg ikke begeistre av muligheten for en romanse mellom lærere i «Storefri», og et øyeblikk ble jeg urolig da det viste seg at Tone ikke avviser Vidar fullstendig. Heldigvis greier Henriksen å senke det skipet på en mest mulig delikat måte, og bonusresultatet er dessuten karakterutvikling for begge parter.

En ide som neppe kunne tatt kjedelige og forutsigbare vendinger, er sekvensen «Høy på kultur» (opprinnelig fra sommernummeret av Storefri i 2024). Når lærerne booker en musikkgruppe fra Den kulturelle skolesekken til skoleavslutningen, får Vidar en idé: Ettersom skolen ikke selv betaler for skolesekken-artistene, booker han like godt fjorten av dem og kaller det en sommerfestival. Motivet hans er det samme som Kjell hadde i en tilsvarende sommersekvens fra Lunch: Han tenkte at det ville bli veldig gøy å leke festivalsjef. Med liv og lyst går han inn for oppgaven med å fordele fjorten artister i diverse obskure subsjangrer på improviserte «scener» rundt om på skolen. Akkurat som for Kjell ender det med både kaos og suksess. Premisset er noe nær briljant originalt, i alle fall etter standarder for stripesekvenser, og Henriksen kunne sikkert gjort enda mer ut av det. Men jeg forstår at han var redd for å gjøre for mye ut av et eksperimentelt innfall.

-Dere er headliner, sier Vidar til alle artistene. Bare synd at sesongen er feil, så festivalen ikke kunne vært headliner i boka.