Ida Larmo og Lene Ask snakket om å lage dokumentariske tegneserier i Bergen i februar. Det ble både et spennende tilbakeblikk og en interessant forsmak.

Fotografier av Kristian Hellesund.

Under barne- og ungdomslitteraturkonferansen «Se og les» i regi av Bergen Offentlige Bibliotek, var Lene Ask og Ida Larmo blant gjestene som presenterte prosjektene sine. I samtale med Steffen Sørum 10. Februar snakket de to tegneserieskaperne om faktiske hendelser og personer i tegneserier.

Både Larmo og Ask er erfarne kunstnere. Lene Ask debuterte som tegneserieskaper med “Hitler, Jesus og farfar”. Boken vant flere priser, før veien gikk videre med blant annet de dokumentariske bøkene “Kjære Rikard”, “O bli hos meg” og Astrid Løken-biografien. Ida Larmo har arbeidet selvbiografisk med “Bow & Arrow” og “O’boy”, mens “Rigel: Urettens ekko” tar for seg senkningen av båten Rigel under 2. verdenskrig.

Hovedpersonen i det nye prosjektet til Ida Larmo er en historisk skikkelse, skarpretteren Samson Isberg (1795-1873).

-Kristendommen stod sterkt på denne tiden. Du skal ikke slå i hjel. Hva er det som får noen til å velge å bli skarpretter? Han søkte faktisk på stillingen selv. Jeg gikk tilbake for å se på hvem han var. Han kom fra Hardanger, flyttet til Bergen og gikk underoffiserskolen. Der fikk han erfaring med fanger. Senere jobbet han på tukthuset. Han var med på oppstarten av tvangsarbeidsanstalten i Bergen. Der fikk han et rykte om at han holdt orden og var til å stole på. Kanskje han tenkte fast jobb og lønn? undret Larmo seg. Hun la til at hun faktisk «har en crush på ham».

-Han er egentlig veldig sympatisk. Det er det bildet jeg har fått av ham. Han hadde rykte på seg å være en vakker mann. Når man sitter alene og tegner får man tanker, humret hun til latter i salen.

Ida Larmo er tydelig på at Samson Isberg visste hva han gjorde. Han trøstet seg med at han var en forlengelse av lovens arm. En av henrettelsene han utførte var i Kabelvåg i 1862, og den dødsdømte var Ole Anton Sivertsen Moland.

-Jeg går tur forbi retterstedet med hunden min hver dag, forteller Lofotboeren Larmo. -Den dødsdømte hadde forgiftet konen sin. Han prøvde fire ganger. Han laget et lotteri for seg selv og holdt på til det gikk den veien han ville. Han var både psykopatisk og manipulativ.

Hvor får du idéene fra? undret Steffen Sørum.

-Jeg har liksom tenning på slike heftige ting. Det handler mest om at jeg bor der. Jeg lærer noe av det, og det er en veldig god bonus. Da kan man gå i detaljer, og det må man som forfatter. Jeg har fått hjelp i Bergen byarkiv. Der fant jeg materiale som jeg fikk gåsehud av. For eksempel signaturen til Samson Isberg og ting som ikke er blitt publisert, forklarte hun.

Når hun lager tegneserier, velger Ida Larmo ofte å bruke seg selv.

-Jeg har lyst til å ta med leseren inn i min oppdagelsesreise. Jeg serverer disse stemningene og prøver å sette dette i sammenheng. Jeg forsøker å få leseren til å reflektere. Da kan jeg reflektere selv. Da trenger jeg ikke være historisk korrekt; jeg kommentere hva jeg tenker selv. Henrettelser var ren folkeforlystelse. Det kom tusen mennesker til Kabelvåg for å se på denne henrettelsen. Samson Isberg var den gang en kjendis. Han var den eneste skarpretteren i Norge og var blant annet involvert i oppgjøret etter Kautokeino-opprøret. Han var sikkert respektert på en underlig måte. Det gikk masse rykter om ham. Han var en trollkar, rett og slett, forklarte Larmo de fremmøtte på Se og les i Bergen.

Lene Asks bok “Astrid Løken: Å slåss med varsomme hender” ble utgitt i 2024. Den tar for seg det Ask kaller verdens største humleforsker.

-Takket være henne vet vi mye om hvordan det er med humlene i dag. Hun var forsker, og kombinerte det med motstandsarbeid. Hun ble agent. Etter Tungtvannsaksjonen ble hele Hardangervidden avstengt, men hun brukte list og fikk overbevist okkupasjonsmakten om at hun skulle slippe til på vidden. Samtidig som hun spionerte, forsket hun også på humler på ekte. Det hun fant i forskningsarbeidet, ga hun ut etter krigen, forteller Lene Ask.

Steffen Sørum var opptatt av innledningen i boken og bruken av tekst og tegninger mot hverandre. Lene Ask valgte å bruke tekster Astrid Løken hadde laget om humlene, og som kontrast bruker hun bilder fra Blücher og okkupasjonen. På spørsmål fra Sørum om hvordan prosjektet startet opp, svaret hun;

– Jeg leste om henne hos NRK. Hvorfor har det ikke vært en film om henne? Jeg er ikke historiker eller botaniker, så jeg holdt meg klokelig unna. Men så fikk jeg en henvendelse fra en venninne. Hadde ikke Astrid Løken vært flott som tegneserie? Jeg kunne holde meg inne med henne siden hun var fagperson. Problemet med Løken var at hun var flink til å skjule sine spor. Det var to typer motstandsarbeid: Sabotasje og å samle inn informasjon. Det synes jeg er så gøy. Man må være så modig for å samle inn informasjon. Også dette med humlene, det er noe livgivende, forklarte Ask videre.

Hun laget en tankevekkende tegneseriebok.

-Det er sterke øyeblikk der folk blir hentet. De bor i dekkleiligheter, og det er ganske sjokkerende. Samtidig er det ro. Det er masse flotte oppslag med blomster. For Astrid Løken var det å være på feltarbeid en pause fra det enorme presset hun var i. I et intervju sa hun: “Det var bra krigen sluttet da den gjorde det. Vi hadde ikke tålt noe mer”.

Astrid Løken har vært litt anonym i de mange heltefortellingene om 2. verdenskrig. Det ser vi også i boken til Lene Ask.

-Hun har lite taletid. Det er lite informasjon fra henne, så jeg kunne ikke legge ord i munnen på henne. Vi vet veldig lite om henne. Det blir feil å jazze henne opp. Hun har egentlig bare en taletid i boken, fra et intervju da hun var gammel. Siden jeg vet så lite om henne, føler jeg heller at jeg foreslår i arbeidet mitt. Jeg vil lage scener som leseren kan gå inn i. Da kan vi få noe visuelt, slo Ask fast.

I tegneserien til Lene Ask opptrer Astrid Løken med en strikket kofte.

-Mange har lagt betydning i koften. Skal jeg si sannheten? Jeg fikk ikke henne til å sitte. Det ble vanskelig å tegne. For at folk skal vite hvem hun er, så har jeg brukt den koften, det hadde en praktisk betydning. Jeg skal tegne det mønsteret, slik at det går an å strikke. Jeg bryr meg ikke så veldig om at det visuelt skal være hundre prosent riktig, Viktigere er det at historien er riktig, enn at skoene og skjørtet er riktige, slo Lene Ask fast under Se og Les.

Forsidebilde: Ida Larmo og Lene Ask i samtale i Bergen. 

Denne artikkelen sto på trykk i Sydvesten 19. februar, men teksten er bearbeidet for Serienett.