Tett på tragedien

«Rigel – Urettens ekko» for seg en lite kjent katastrofe under krigen. Med sterk innlevelsesevne og boblende kreativitet gir Ida Larmo liv til nazistenes ofre.

Den andre verdenskrig slutter aldri å fascinere oss. Ennå finnes det flere sterke historier fra denne konflikten som ikke så mange kjenner til. Slik som den som publiseres i en praktutgave hos Strand Forlag denne høsten. Ida Larmo har både tegnet og skrev «Urettens ekko».

27. november oktober 1944 sank frakteskipet M/S Rigel, og de mer enn 2500 menneskene ombord druknet utenfor Helgelandskysten. Ida Larmo har laget en tykk og solid dokumentarisk tegneseriebok om hendelsene. Innledningsvis møter vi forfatteren selv. På det lokale biblioteket kommer hun over informasjon om det tragiske forliset i romanen «Hvitt hav» fra 2015 av Roy Jacobsen. Den samme Jacobsen har også skrevet et sterkt forord til «Urettens ekko», hvor han også er inne på noe vesentlig som forklarer hvorfor så få kjenner til denne katastrofen: «Rigel hadde ingen militær strategisk eller politisk betydning. Den hadde heller ikke noe tilstrekkelig mytisk over seg, som for eksempel Titanic.» Avslutningsvis i forordet skriver Jacobsen at Ida Larmos bok bør bli pliktlesning.

Flere perspektiv
Hovedpersonen blir betatt av den tragiske hendelsen høsten 1944. De allierte som bombet skipet visste ikke at det var mest krigsfanger og slavearbeidere ombord, hovedsakelig fra Sovjetunionen. Fokus er på to av ofrenes personlige historier, og det veksles mellom russiske Julian og norske Asbjørns perspektiv. Sammen med flere andre fanger fra Den røde armé blir Julian Oresjkin sendt til slavearbeid i Nord-Norge. Mange av krigsfangene skulle jobbe med å bygge Polarbanen, et utopisk Hitler-prosjekt, som gikk ut på å legge 1200 kilometers jernbane fra Fauske til Kirkenes. Den andre vi følger er norske Asbjørn Schultz. Etter en krangel med lokale Wehrmacht-soldater blir han sendt til en fangeleir og fraktet med M/S Rigel. Han er bare en kort periode i tysk fangenskap, og hans historie er selvsagt ikke så sterk som russerens, men det er et annet perspektiv og andre inntrykk. Samtidig viser hans fortelling hvor lite som skulle til iblant for å havne i nazistenes leire. Her er også andre perspektiv, som historien om 15-åringen Odd Duleng, samt et lite kapittel om de allierte om bord på hangarskipet som senker M/S Rigel.

Dokumentariske tegneserier
Tidligere har Ingebjørg Jensen gjort seg bemerket med tegneserier om siviles erfaringer i krigen, bl.a. «Dødsleiren – SS’ konsentrasjonsleir i Beisfjord 1942» (2017) om en fangeleir i Narvik. Denne har tematisk slektskap til Rigel, men jeg synes at Ida Larmo sin har enda sterkere emosjonell kraft.

Tidligere har Larmo ført i pennen «Bow and Arrow» (2019), som handlet om hennes opplevelse av et studieår i London 2003/04. Spesielt er Ida Larmo dyktig på å formidle følelser og stemninger. I «Urettens ekko» skildrer hun lidelser og sinnsstemninger blant fangene med imponerende kreativitet. Mange av rutene er i svart-hvitt, med skisseaktige bakgrunner, noe som setter en stemning. Andre ganger er det brukt få farger, her er mange nyanser av gult, grått, brunt og blått, som også er virkningsfullt. Rødt blod i fjæresteinene er selvsagt et effektivt grep, men vel så interessant er det at all mat er fargelagt. Episoden hvor en fange plukker opp en gulrot, som er det eneste som har farge i ellers depressive grå omgivelser, får godt frem poenget. I en rute gir en fangehånd en gave til en barnehånd, omgitt av piggtråd. Bakgrunnen har en blek gulfarge, som symboliserer et glimt av håp. I hele tatt er Larmo dyktig og kunstnerisk på å illustrere ekstrem følelse av sult, kulde og smerte. På side 46 har hun en illustrasjon av indre organers opplevelse av sult. Iblant blir det nesten vondt å lese. Mens følelsen av å drukne er mer poetisk gjengitt, med strykekvartett som spiller, akkompagnert av havets brus. Smerte som varer er spesielt kunstnerisk illustrert, som når jeg-personen oppsøker ulykkesstedet, hvor vrakrester ennå ligger på bunnen. Under havoverflaten et sted aner ser man konturer av forpinte ansikter. I hele tatt originalt og tankevekkende.

Språk og dialekter
Språk er også forfatteren flink med. Ved at karakterene bruker ord og uttrykk fra sitt morsmål skaper hun liv i situasjoner. Tyskerne utmerker seg med imperative ordrer på tysk, og det gir dem særpreg. Et par gloser på russisk avstedkommer også, og det kunne gjerne vært flere. Mens de britiske flygerne snakker cockney-engelsk, med karakteristisk uttrykk fra sin dialekt. I historien om Asbjørn Schultz og Odd Daleng liker jeg nordlandsdialektens livlige ordrikdom, med uttrykk som  «søkke ta…», «pæss mæ ut…», «æ må hut mæ tebæke» og «dettan e på ingen måte krøbelt og trasig».

I tillegg til å levendegjøre skjebnene til de utsultede krigsfangene i Norge, kaster også boken lys over at de fleste menneskene som døde på norsk jord under krigen var sovjetiske krigsfanger. Antallet utgjør så mange som 17.000 omkomne,


Rigel – Urettens ekko
Av Ida Larmo
Forord av Roy Jacobsen
224 sider
399 kr. (veil.)
Strand Forlag

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.