I Tenner utforsker Xueting Yang hvordan minner, drøm og virkelighet glir over i hverandre i to kulturer. Til tross for mange sterke enkeltscener er det grafiske uttrykket så nedtonet at helheten ikke fester helt grepet.

Xueting Yang er en norsk-kinesisk tegneserieskaper og illustratør som ble prisbelønt for sin bokdebut Et annet sted (2014). Tenner er en frittstående fortsettelse etter hennes bok nr 2, Kjøkken.

I Tenner samler Xueting Yang syv korte historier som alle kretser rundt den samme kvinnelige hovedpersonen. Fortellingene beveger seg i et grenseland mellom barndomsminner, voksen erfaring, drøm og nåtid, ofte uten klare overganger. Boken får et flytende preg, der leseren må orientere seg underveis og selv finne ut når en scene er forankret i ytre virkelighet, og når den har glidd over i noe mer drømmeaktig.

Overgangene mellom drøm og realitet fungerer best når Yang gir forskyvningene en håndfast form. En av bokens mest rørende fortellinger begynner som et minne om en tolv år gammel jente som følger etter nabogutten hun er forelsket i, og ender i en vandring gjennom et nattlig marked. På et tidspunkt heter det: «Jeg var tolv år gammel og hadde aldri gått så langt før.» Senere dukker en annen formulering opp: «Kollegene mine var for lengst forsvunnet i det fjerne.» 

Her oppstår et markant brudd. Fortellingen glir fra barndomserindring over i en drømmesekvens fra voksenlivet, uten at overgangen markeres tydelig. Nettopp denne glidningen er et av bokens mest vellykkede trekk. Avstanden mellom mennesker blir både fysisk og følelsesmessig, og nattmarkedet får en urolig, nesten søvngjengeraktig karakter.

Vann er et gjennomgående motiv i flere av historiene. Innsjøer, regn, svømmehall og vannscener i og utenfor hovedpersonens hjem vender stadig tilbake, som bilder på minner som flyter, synker og vender tilbake i nye former. I en av de første delene foregår handlingen i en svømmehall, der karakterene er tegnet med hodene lent bakover, nesten som synkronsvømmere. 

Man kan tolke dette grepet som en hentydning til konformiteten i et samfunn der alle skal bevege seg likt, tenke likt og innordne seg et kollektivt mønster. Slik får også de mest stillestående scenene et politisk ekko.

Et lignende spenn mellom det personlige og det ideologiske preger kapittelet der en skoleklasse ser en propagandafilm på kino. Filmen hyller formann Mao og Kamerat Lei (revolusjonssoldaten Lei Feng), som fremstilles som et idealmenneske. 

Sitatene fra filmen er effektive fordi de er så utilslørt doktrinære: «Jeg mistet familien min. Formann Mao er den eneste far jeg kjenner.» «Partiet er familien min.» «Uansett hva som kreves – alltid vil jeg tjene partiet!» Replikkene til Kamerat Lei gir et brutalt innblikk i hvordan propagandaen søker å erstatte familie, individ og egen vilje. 

Samtidig skaper Yang en fin kontrast i scenene etter kinobesøket. Jentene diskuterer hjemmeleksen de har fått: å skrive 800 ord om hva de kan lære av Kamerat Lei og hvilke gode gjerninger de selv har gjort. De aner ikke hva de skal skrive, og samtalen glir raskt over i noe langt mer barnlig og menneskelig: iskrem. Denne overgangen er enkel, men virkningsfull og viser barns egne tanker og impulser som lever side om side med systemets forsøk på å forme dem. Stripene fra kinolerretet er blant de mest minneverdige i hele boken.

Tematisk er dette blant det mest interessante ved Tenner: skildringen av å stå mellom to kulturer. Boken bærer preg av både norsk og kinesisk erfaring, og nettopp denne dobbeltheten gir fortellingene egenart. Yang skriver ikke bare om minner og drømmer i abstrakt forstand, men om hvordan et menneske formes av to ulike samfunn, språk og forestillingsverdener. 

Både kinesisk og norsk kultur får plass i samme bok uten at det gjøres eksplisitt. Erfaringer fra begge land ligger likevel som en stille bakgrunn gjennom Tenner.

Det visuelle uttrykket er samtidig mer ambivalent. Tegningene er ofte skjøre og til tider vakre, men til tross for detaljrikdom i enkelte scener virker de iblant skissepregede. 

Yangs tegninger av ansikter og omgivelser viser at mye av bokens handling foregår blant kinesere i Kina. Likevel er figurenes ansikter og hår ofte hvite, bleke eller med lite farger, noe som gir dem et utvasket og lite levende preg. I enkelte kapitler lar hun hovedpersonen ha svart hår – det kommer ikke frem hvorfor hun iblant har svart og andre ganger hvitt hår. Det fargeløse elementet gjør ikke nødvendigvis boken svak, men det gjør den mindre umiddelbart appellerende.

Karakterene har også gjennomgående lite mimikk og kroppsspråk. Mange står eller beveger seg på en måte som virker dempet, på grensen til det uttrykksløse. Resultatet er at flere scener mangler den visuelle energien de kunne hatt.

I stedet for tradisjonelle snakkebobler bruker Yang små, fullstendige tekstblokker til hver stripe eller side. Boken får dermed et litterært og reflektert preg, men det betyr også at leseren i stor grad er avhengig av teksten for å forstå hva som foregår. Bildene bærer sjelden situasjonene alene. For noen vil dette oppleves som en bevisst form som passer den drømmeaktige strukturen; for andre vil det gjøre lesningen mer tung enn flytende.

Når Tenner fungerer best, er det derfor ikke først og fremst som visuelt fortettet tegneseriedrama, men som en samling erindrings- og drømmescener med politiske og kulturelle undertoner. De sterkeste partiene er dem der Yang bruker konkrete og dynamiske settinger: propagandakinoen, skolejentenes samtale om lekser og iskrem, den lange vandringen mot nattmarkedet, eller den urovekkende synkronsvømmeaktige svømmehallen. Da får boken både stemning, idé og retning på en gang.

Som helhet er Tenner en bok med flere gode enkeltscener enn en fullt samlet form. Men den rommer også et blikk som skriver fra innsiden av to kulturer, og som lar drøm, politikk, barndom og voksenliv sive inn i hverandre. Det er i denne sammensmeltningen Xueting Yang er mest overbevisende.

Tenner
Av Xueting Yang
116 sider
330 kr.
Jippi forlag