Kofferten en bør pakke før reisen til Lucca C&G må inneholde litt av hvert. Reisen går ikke til en vanlig tegneseriefestival, men til en hel verden av opplevelser.

Himmelen var grå over Lucca den morgenen, men allerede da vi våknet kunne vi høre at gatene var kriblende av liv, og de mange stemmene blandet seg med barnelatter og animemusikk spilt på full guffe. Nede i frokostsalen var det et par cosplayere og en fyr som snakket engasjert med husverten om sine tegninger, og om et kunstnertreff han drev og organiserte. Vi satt med hver sin kaffe latte og lyttet nysgjerrige.

Ukene før festivalen hadde vært en berg-og-dalbane av nyheter og beskjeder. Festivalplakaten var laget av tvillingtegnerne Asaf og Tomer Hanuka, og var et resultat av et tett samarbeid mellom festivalen og ambassaden til tegnernes hjemland, Israel. Noen av tegnerne trakk seg fra festivalen i protest, blant annet italienske Zerocalcare, (Kobane Calling, Netflix). Zero’n er alltid vært engasjert i humanitære temaer, som noen kanskje fikk med seg da Kobane Calling ble utgitt på norsk i 2018. Andre tegnere fulgte like etter, og for å unngå ytterligere drama trakk Hanuka-brødrene seg.

Lucca Comics & Games pleier å være en stor fest, selv mange polemikker om at «den har blitt for stor», eller at «billettsystemet er tregt». Men det hadde aldri skjedd før at noen av de hovedgjestene hadde meldt avbud like før, og med den begrunnelsen. Tegneserier kan være et viktig kommunikasjonsverktøy i mange ulike arenaer, ikke minst den politiske. Interessen i Italia har vært (og fortsatt er) meget stor, ikke bare hos barn og ungdom, men også blant voksne.

Om festivalens størrelse og avstander
For den som aldri har vært i Italia, er det vanskelig å kunne forestille seg hvor svær Lucca-festivalen egentlig er. La oss starte med å sammenligne størrelse av området med Oslo. Lucca er omringet av en middelaldersk mur. Den ligner litt på en sirkel, der diameteren er rundt 2 km, som å si fra Mathallen til Uranienborg kirke. I denne sirkelen er ikke store, luftige veier å se. Da Lucca ble bygd, i årene rundt 1400, var det ikke behøv for trafikkregulering og parkeringsplasser, og derfor er gatene smale og trange.

Hvis du nå tar hele Kristiansands befolkning og plasserer alle samtidig i disse små gatene, kan du begynne å skjønne hvorfor denne festivalen er ganske unik. Luccafestivalen selger opp til 80.000 billetter pr. dag. Logistikken bak det hele er enorm, og det trengs mye innsats for å få alt til å flyte.

Å finne fram til hver enkelt paviljong krever en god del mobilbatteri, siden man ikke kan klare seg uten GPS (som for øvrig funker ganske dårlig, når du spaserer mellom tykke, høye gamle murbygninger), og det er mange ting du vil gjerne få med deg. Locations for mange av arrangementene er ofte i gamle palasser, noen ganger blir det satt opp paviljonger i plasser og utenfor kirker, men det er ofte lange køer inn til disse. For eksempel køen til Games-paviljongen, som lå utenfor byens festningsmurer, gikk i et slangemønster, gjennom den tykke muren og så langs promenaden ved siden av selv muren, og det kunne ta en halvtime å komme seg inn.

Lucca C&G handler ikke bare om tegneserier og spill
Selv om tegneserieuniverset er mest representert i festivalen, er flere bransjer til stede med både workshops, møter og andre arrangementer. Det var mulighet til å se The Hunger Games: The Ballad of Songbirds & Snakes, de første 15 minuttene av Disney Plus’ Percy Jacksons-serie, Myiazakos film Gutten og hegren, eller de første fem episodene av Hello Kitty-serien. Alle disse er nye produksjoner, selvsagt. Musikkinteresserte kunne oppleve mye forskjellig live, fra danske Myrkur til Oliver Onions (kjente for å ha lagd Soundtrack til Bud Spencer-og Terence Hill-filmer), et musikalsk Tim Burton Show, J-pop-og K-pop-arrangementer, med DJ og dansekonkurranser, samt en spesiell happening som i Italia fortsatt er veldig populært: konserter av bands som spiller kjente animesanger (på italiensk), der allsangfaktoren er ekstremt høy.

Andre områder er dedikerte til barn, med forestillinger og workshop, VR-entusiaster, streaming creators, cosplay og tv-spill (ja, fordi når man sier «Comics and Games» menes det faktisk også brettspill, rollespill og andre typer fysiske spill, der man ikke trenger en datamaskin til å samhandle med andre).

Kjente gjester (Jim Lee var en av disse i år) og internasjonale forlag som Marvel, DC Comics, Panini og Disney er tilgjengelige for å se på tegninger og porteføljer, og vurdere en eventuell ansettelse av nye talenter. Mange av gjestene tegner også live, og resultatene blir donerte til en auksjon som i mange år har samlet inn penger til veldedighet. Mange spennende konkurranser og turneringer foregår hver dag, og det blir delt ut priser for illustratører, sangere, spillere, skulptører av diorama, og mangaskapere.

Ekte kunstverk
Selv syns jeg det er veldig inspirerende å besøke utstillinger der en kan se hele prosessen med fødsel og utvikling av en tegning. I de fantastiske lokalene i Palazzo Ducale, er det plass til mye. Utstillingen vi først møter, er dedikert før nevnte Asaf og Tomer Hanuka. Denne er en slags biografisk reise i tvillingenes kunstneriske liv, og uttrykker alt fra beundring for amerikanske regissører til sorg over de hjerteskjærende hendelsene i Midtøsten. En av de viktigste og mest omdiskuterte tegneseriene Asaf har skapt, handler om hans egen identitet som en Arab Jew (eller Le Juif Arabe, som det heter i den mest tilgjengelige bokutgaven), om hans familie, opprinnelse og om visjonene for å bygge opp et nytt utopisk samfunn der araberne og jøder kan leve sammen i harmoni.

Illustrasjonene til Amélie Fléchais er mange unge lesere sannsynligvis godt kjent med. Hennes serie Bukkekrigere er også oversatt til norsk, og hun har jobbet med scenografi og karakterutvikling på filmer som Dreamworks’ Trolls og Pixars Fremad. I denne utstillingen jobber Fléchais på en meget tradisjonell måte, ved å starte med en akvarell, for å så utføre den siste, strålende finishen digitalt. Et fantastisk eksempel på «mixed art», som gir mye inspirasjon og viser at grensene er der for å flyttes.

Bare noen skritt til, og vi befinner oss midt i Luis og Romulo Royo’s kunstneriske far -og sønn-showroom. De blander litt erotikk med fantasy, og har skapt en egen stil, som mange kjenner igjen med et blikk. Sønnen Romulo har lært mye av Luis, men har også dratt det litt lengre, ved å tilsette mer eksplisitte elementer. Hans kunstneriske verden er noe mer cyberpreget. Verkene der far og sønn har jobbet sammen er spennende og det er morsomt å se hvor den ene hånden slutter å tegne og den andre begynner, som i Malefic-serien. Eller når de sammen skaper utrolige fortolkninger av klassiske Goya-malerier.

Velkommen til Japan
Å sette fot i Japan Town ga oss en følelse av å komme inn i en parallell dimensjon, selv om fans av japansk kultur og manga/anime hadde mye å oppdage rundt om i hele byen. Ikke minst siden tretten ulike mangaskapere holdt foredrag i løpet av hele festivalen, og delte sine hemmeligheter om denne magiske kunstformen. I Japan-paviljongen ble man møtt av en utstillingen med Creamy Mami-leker og gadgets gjennom historien. I år er det 40 år siden serien debuterte på japansk tv. For de som var villige til å bli litt lengre, var det mange ulike workshops. Hver dag var det flere kurs i alt fra manusskriving til fargelegging og karakterdesign, og om man var interessert i å oppdage mer japansk kultur, kunne man lære om reiki, actionfigurer, roboter, Ghibli-inspirert matlaging, te-seremonier, aikido og mye mer.

Cosplay extravaganza
Det er ikke bare barn og ungdommer som cosplayer i Lucca, og det er ikke bare anime som inspirerer kostymene, heller. I hagen Giardino Degli Osservanti finner vi cosplay-hovedkvarteret, der kunne man følge foredrag og workshop, få hjelp om en søm i kostymet plutselig går i stykker, få innføring i sminking og bli en del av de ulike treffene og paradene: Alt fra Doctor Who til 80/90-talls anime, Star Wars, Fairy Tails og One Piece; de som var interesserte i å cosplaye en bestemt karakter hadde garantert møtt noen likesinnede (det er ikke uvanlig å bli tiltalt med navnet på karakteren din, og det gir en følelse av å være del av et stort og hyggelig miljø). Jeg ble selv hilst med «Hei Nezuko» av andre Demon Slayer-fans, til tross for at jeg bare kledde meg ut for å glede mitt tantebarn (som forøvrig cosplayet Tanjiro), og vi begge syntes at det hele var meget festlig. Her var også mange konkurranser og premieutdelinger for de beste cosplayere, og anledninger for å møte erfarne fagfolk.

Et sted for å drømme seg bort
Etter mange år, og etter å ha gjennomgått mange forvandlinger, har Lucca Comics & Games festival blitt en enorm businessmaskin som omfanger mange ulike sider av underholdning og kreativitet. Det er som om mange små ulike festivaler møter hverandre, og hver person har mulighet til å følge med på det som interesserer hen mest. Man kan lære mye i Lucca, men det viktigste, etter min mening, er at alle får utfordringen om å være kreative på sin egen måte. For eksempel ved å være, for en dag eller to, noen annen i en litt mindre grå hverdag. Mange voksne (med eller uten barn) trives i denne litt nerdete hjørnet, og bruker mange måneder til å forberede seg til reisen, spare penger til tegneseriebøker eller actionfigurer, sy og bygge kompliserte kostymer. De gleder seg til å møte nye og gamle venner, ingen er for unge, for gamle, for store eller for små til å være med på denne store festen som i flere dager forandrer ansiktet til denne gamle og noe stille toskanske byen. Forandrer den til en fargerik spiral av liv og glede. Kanskje magien ikke er så langt fra oss som vi tror.

Alle fotografier av Anna Maria Gentili. Forsidebilde: Utsnitt av årets festivalplakat.

Les også:
«This is Lucca!»