Større verden, større flokk

Victor Nordahl utvider Ville poter-universet med sagn og nye følelsesmessige utfordringer.

Ville poter – Reveflammene er en spennende, varm og til tider springende tegneseriebok som når sitt toppunkt i andre halvdel.

Victor Nordahl slo gjennom som serieskaper med første bind av Ville poter i 2022. Serien har vært nominert til Arks barnebokpris og Kulturdepartementets tegneseriepris og er oversatt til blant annet engelsk og polsk og utgitt i flere land.

Historien i fjerde bind følger fortsatt en gruppe rever og andre dyr med store, uttrykksfulle øyne som møter utfordringer på sin vei, på indre og ytre plan. I de forrige bindene foregikk handlingen på revefarmen, i skogen og byen. I Reveflammene utforsker hovedreven Lukas og vennene hans flere nye dimensjoner og arenaer i Ville poter-universet. Blant annet en soppsmaking som ender i klassisk treklemmer-positur for Lukas, og ikke minst introduksjonen av ulveflokken som vi fikk et glimt av i bok 3.

Der revene var fullstendig i fokus i de første bindene, tilfører ulvene en ny form for spenning og dynamikk. Nordahl har introdusert en ny art i hver bok som representerer fare, men da gjerne i form av et enkelt individ. I de andre bøkene dukket gaupen, bjørnen og mennesket opp. Denne gangen er det en hel ulveflokk. Men ulveflokken overrasker også med sine nyanserte syn på livet, døden og ikke minst integritet.

Både narrativt og visuelt er boken på sitt beste i den andre halvdelen, ute i naturen i møte med ulvene. Et komisk høydepunkt er når Ty skal fortelle sagnet om reveflammene til ulveflokken, en fremføring som ender med mye improvisasjon fra Ty og Lukas og interessante observasjoner fra ulvebarna i flokken. Nordahl skildrer denne sekvensen med komisk presisjon, og tegner sagnet med en annen, mer kantete og geometrisk stil som skiller seg klart fra hovedfortellingen – og som passer godt til historien som fortelles.

Nordahl portretterer ulveflokken og dens medlemmer med humor og varme, og viser blant annet hvordan ulike kulturer kan ha sagn og eventyr som ligner på hverandre. Dette kommer særlig til uttrykk gjennom «Reveflammene», det titulære mystiske sagnet som fungerer som en bærebjelke for store deler av fortellingen. Sekvensen om ulvenes sanglys henger sammen med sagnet om reveflammene og er kanskje den mest poetiske delen av boken.

Temaene i Nordahls reveunivers har vært mental helse, annerledeshet, skeivhet og kampen for tilværelsen på ulike plan. I dette bindet er reven Lukas blant annet på en sopptrip, men det handler også om gjenforening, demens, forelskelse og det å våge seg inn i ukjent terreng. Nordahl har stått frem som transperson og har uttalt at han tar med seg mye av seg selv inn i Ville poter, noe som merkes i seriens behandling av utenforskap, identitet og tilhørighet.

Serieskaperen tør å gå i dybden og skildre dilemmaer rundt legning og identitet uten at innholdet blir for tungt, klissete eller skremmende, og skriver og tegner på en måte som passer for et stort aldersspenn. Et av de store spørsmålene i bind er: Blir det noe mer enn vennskap mellom Lukas og hans venn Ty?

Med sin presise strek får Victor Nordahl leseren til å forestille seg hvordan en film med Ville poter ville sett ut. Serien er nesten en film i bokform allerede. Han tegner dyrene med ansikter som avspeiler et vidt spekter av følelser: lengsel, tristhet, glede, sorg og raseri. Særlig nærbildene av Lukas, Ty, Robin og de andre dyrene er sterke. Leseren blir sugd inn i små og store fortellinger om vennskap, forelskelse, strabaser, nederlag og oppturer.

Tegningene er fylt av livlige ansiktsuttrykk, raske bevegelser og emosjonelle berg-og dalbaner. Fortellergleden og kjærligheten for dyr skinner gjennom i Nordahls særpregede og forseggjorte tegninger. Det er en sterk tegneseriebok når man kan lese store deler av handlingen gjennom tegningene alene. Dialogen støtter og harmonerer fint med fortellingen, men bildene bærer den tyngste vekten.

Hvis jeg skal trekke frem en svakhet ved Reveflammene, må det være at den tidvis oppleves som noe tematisk springende. I et av de første kapitlene blir demens aktuelt i møte med et familiemedlem, og dette temaet blir hengende i luften og forblir relativt uforløst i løpet av boken. Kanskje Nordahl ønsker å gi en forsmak på noe som kommer i en oppfølger.

Dette er fortsatt en serie som passer for lesere fra rundt 5 – 6 år og oppover, samtidig som den har nok tematisk dybde til å engasjere eldre lesere. Reveflammene avsluttes med en cliffhanger knyttet til en av bikarakterene, og indikerer at Nordahl planlegger et bind 5 – heldigvis!