Vi begynner årets gjennomgang med de «fire store» i norske stripeserier og den oppdaterte Stomperud.
Pondus (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Frode Øverli byr som vanlig på sesongens striper, en per side. Jule-og vinterfaktoren er høy, og de fleste stripene er virkelig morsomme. Den plassen som Øverli ikke greier å fylle opp med striper han måtte lage uansett, pleier å inneholde kryssord, quiz og artikler. Kryssordet og den obligatoriske quizen er der, men nytt av året er at hele fire av biseriene flesker til med hver sin julespesial: Eon (Lars Lauvik), Storefri (Marius Henriksen), Bestis (Kenneth Larsen) og Radio Gaga (Øyvind Sagåsen). Store variasjoner i tema, og også i balansen mellom det kyniske og hjertevarme. Noe for enhver smak og forventning, og utmerket felles innsats!
Nemi (Egmont)
36 sider
Kr. 59.90
Nemi og Lise Myhre er som vanlig den fra stripetegnernes a-lag som har minst nytt å by på. Til gjengjeld har Nemi julehefte alltid det fortrinnet at det inneholder flere striper enn de andre, og at serien generelt sett er veldig god på å framelske julestemning. Så også i år. Morsommere enn i fjor er de også. Ekstra pluss for Nemis forslag til gavekort (av typen «rett til å velge kjøremusikk» eller «overbærende filmdate»). Til vanlig er Nemi-serien blitt litt for avhengig av memes av typen «stripe med et sitat og en enkelt tegning», men disse gavekortene viser at Myhre er i stand til å lage kreative og morsomme memes også.
Men jeg må gi trekk for en usedvanlig kjedelig og uinspirert forside. Vi forlanger ikke mye nytt fra deg Lise, men en litt sprekere (og mer julete) julehefteforside kunne du vel gitt oss?
Kollektivet (Bladkompaniet)
36 sider
59,90
Etter tre år med «Nordpolstrilogien» i Kollektivet julehefte syntes Torbjørn Lien det var på tide å roe ned. Men virkningene av trilogien føles ennå; det mest spesielle med årets hefte er nemlig hvor mye vekt den legger på kontinuiteten, og det refereres flittig, ikke bare til Nordpolshistoriene, men også til Mayakalender-historien fra juleheftet i 2012.
Tung kontinuitet til tross, årets hefte består av korte historier og gags som er lette å sette seg inn i. Men igjen er alt sammen helt nytt, noe som ser ut til å være en æressak for Lien, og alltid beundringsverdig. En litt blandet fornøyelse er det, men flere av historiene fungerer bedre enn jeg ville trodd i utgangspunktet. I åpningshistorien, f.eks., møter vi Tobbens mor, som viser seg å være en slitsom og forutsigbar new age/neo-hippiearketype, men historien tar noen små vendinger som gjør den mer interessant. Likeens eskalerer en historie om alternative tekster til «Glade Jul» på en særs fornøyelig måte. Mounirs krasjkurs i norsk julemat er også et høydepunkt.
Lunch (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Selv om han ikke produserer like mye til jul som Torbjørn Lien, kan du alltid stole på at Børge Lund har (minst) en ny, eksklusiv julehistorie i hvert julehefte. I «Siste Gave i Boks» er Kjell Secret Santa og vil på død og liv kjøpe nettopp en rød DAB-radio til Nico. Men det er faktisk en slags god grunn til at han har denne besettelsen, og i mellomtida gjør Lund maksimalt ut av plottet i en ypperlig koordinert og timet farse. Alene gjør den Lunch julehefte til et must.
Resten av heftet er fylt opp med diverse striper, flertallet av dem blåste opp. Men de fleste av dem er av nyere dato, og julerelevansen er høy, så dette holder i massevis. Bare en slapp og tilfeldig sammensnekret artikkel om uønskete gaver skuffer. Vi er jo vant til gode artikler fra Lunch-bladet.
Stomperud på Eventyr (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Det er kanskje bare noe jeg innbiller meg på grunn av settingen i årets hefte, men jeg synes «Stomperud på Eventyr» likner mer og mer på Asterix. Serieskaperne gjør til og med en helt brukbar jobb med å imitere den galliske klassikeren. Magne Taraldsen har perfeksjonert en sin stadig mer ekspressive og detaljerte strek, mens Terje Nordberg boltrer seg i historiske vittigheter.
Vi skal tilbake til Harald Hardråde og slaget ved Stamford Bridge, og det er tydelig at Nordberg liker å brife med research og historiekunnskaper, og at han vet hvordan han best kan utnytte dem i seriens kontekst. De i alle fall delvis historisk korrekte forviklingene har noen få vaklende poenger, men sluttresultatet er igjen et av årets beste julehefter.
