Det største spillet

I en periode når behovet for virkelighetsflukt og tidsfordriv har økt brått, er «Magnus Carlsen og Sjakkmorderen» et perfekt lite stykke virkelighetsflukt.

Dette lenge annonserte og forventede tegnseriealbumet er for det første Aleksander Kirkwood Browns beste tegneserie til dags dato, og det er lett å slå fast hvorfor. «Edward Rubikon» er avhengig av mye prosatekst, og prosa er ikke Kirkwod Browns sterkeste felt. Og «Norges Ninjakommandør» var gimmick og pastisj, mer enn historie. Selvsagt har «Magnus Carlsen og Sjakkmorderen» også et slikt aspekt; bare selve tittelen skriker jo «gimmick!».  Til tross for dette prioriterer serien historie framfor idé.

Kjendisfaktoren er likevel essensiell for utgangspunktet til historien, så la oss ta den i korte trekk. En gåtefull seriemorder herjer i Oslo, og den unge etterforskeren Maud Pettersen blir motvillig bedt om å rekruttere Magnus Carlsen til å hjelpe med etterforskingen. Alle ofrene ble nemlig funne med ei sjakkbrikke i hånda. Så snart Magnus offisielt er på saken, viser det seg at dette var nøyaktig hva den ukjente morderen ønsket, og vedkommende begynner å utfordre sjakkmesteren personlig.    

«Sjakkmorderen» er ikke genial fortellerkunst, verken i tekst eller strek. Faktisk er den, som actioneventyr i albumform, så konvensjonell at den med bare litt omskriving kunne vært manus til en Sprint-historie, for eksempel. Det vi leser, er imidlertid et veldig godt håndverk i alle ledd, preget av ideer og ambisjoner som er akkurat store nok, og som tegneserien følger til punkt og prikke. Et par ganger i andre halvdel av historien hender det riktignok at forfatteren prøver å være litt for smart, og rammes midlertidig av en slags «plot twist»-syke, men han unngår å gjøre for stort poeng av det.

Påfunnet med å bruke en virkelig kjendis i en fiktiv historie, har to åpenbare farer. Den ene er at vedkommende blir hauset opp, men ender med å ha en beskjeden rolle. Den andre er at kjendisen framstår som en feilfri «Mary Sue»-arketype. Tegneserien unngår førstnevnte; Magnus Carlsen er hovedpersonen. Når det gjelder sistnevnte så har Magnus visse Mary Sue-tendenser. Måten som serieskaperne i alle fall gradvis løser dette på, er ved å gjøre sjakkmesteren til en Sherlock Holmes-type; et arrogant geni som bare virker motivert av den intellektuelle utfordringen ved mordgåten, men som til sjuende og sist vil alles beste.  

En slik personlighet kan ikke kjede noen leser, og mannen har en overbevisende karakterdynamikk med Maud. Også verdt å merke seg er Magnus’ personlige assistent Remi, som spiller en liten, men likevel viktig og ambivalent rolle som en skarp kommentar til mediesirkuset rundt Magnus Carlsen. På den ene siden føler vi med denne stakkaren som må ha vært kurset av Andrea Sachs i kunsten å håndtere sære og kravstore sjefer. På den andre siden er han først og fremst en kilde til Magnus’ frustrasjon, der han arrangerer det ene tabloide og intellektuelt utarmede PR-jippoet etter det andre («11:30: Oppvisningskamp mot statsministeren i et glassbur over Karl Johan.»)

Tegningene er ved John S. Jamtli, som viderefører den jevne, runde fransk-belgiske streken fra «Sabotør»-bøkene – En strek som passer perfekt til dette manuset. Som allerede antydet har historiefortellingen noe kontinentalt over seg. Tegninger og farger er ikke fullt så hvasse her som i «Sabotør», men trenger heller ikke å være det; tegnerens viktigste jobb er å tilføre hovedpersonene betydelig med personlighet, spesielt gjennom ansiktsuttrykk.   

I ettertid vil nok «Magnus Carlsen og Sjakkmorderen» stå igjen som ein mindre kulturoffer for koronakrisen. Publikasjonen trengte en offentlig PR-kampanje som hadde hatt alle forutsetninger for å bli vellykket (og som i seg selv kunne blitt en artig kommentar til historiens mediesirkus) men som ikke lenger var fysisk mulig å gjennomføre. Men kanskje er det ikke for sent å ta opp igjen den tråden senere, hvem vet.

Albumet, og jeg har konsekvent valgt å bruke det ordet framfor «bok», retter seg offisielt mot målgruppa barn, men har utvilsomt en bredere appell. Den passer for enhver som setter pris på ukomplisert, men solid underholdning i tegneserieformat. Jeg nøler med å bruke et så flåsete begrep som «page-turner», men skal likevel innrømme at «Sjakkmorderen» er nettopp dette fra første øyeblikk.




Magnus Carlsen og Sjakkmorderen
Skrevet av Aleksander Kirkwood Brown, tegnet av John S. Jamtli
72 sider
299 kr. (veil.)
Cappelen Damm

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.