
Manga-serier inkluderer ofte personer som har med manga eller anime å gjøre i biroller, men de kan bli enda mer meta. I denne artikkelen ser vi på tre ulike der tegneserier eller serieskapere har hovedrollen.
Av Frank Flæsland
Jeg vil starte med en av de få Mangatitlene som kom på norsk, nemlig Dragonball-skaperen Akira Toriyamas «Lær å tegne Manga» som kom ut på Schibsted i 2006. Siden originalen kom allerede i 1984, er den tegneteknisk gammeldags, men tipsene som har med oppbygging av seriene og persongalleriet er gode, i alle fall for nybegynnere.

Som i Scott McCloud i sine bøker om tegneserier, bruker Toriyama seg selv i serieform som forteller, med en stedfortreder for leseren som motspiller. Egentlig er det to hoveddeler i denne boken, Toriyamas begynnerkurs og hans kritikk av innsendte bidrag fra leserne. Disse siste var for meg det mest interessante, selv om den norske utgaven i en del tilfeller hadde redigert bort feilene nybegynnerne hadde gjort.
Et lite minus med boken er at den er tydelig laget som 4-siders føljetong, slik at enkelte emner får litt for stor eller liten plass til rådighet. I tillegg er den basert på Toriyama skapte før «Dragonball», humorserien «Doctor Slump», og som denne er boken beregnet på «shounen», dvs. unge gutter. Det er også mangaserier med samme publikum han gir oppskrift på, men mye vil nok være aktuelt for serier uansett målgruppe.
«Bakuman» av Takeshi Obata og Tsugumi Ohba (kjent fra «Death Note») går et steg videre i prosessen. Hovedpersonene er to gymnasiaster som samarbeider om å lage mangaserier, tegneferdigheter og teknikk er tatt for gitt, da tegneren arver mangastudioet til sin onkel, og dramaet dreier seg om kampen for plass og rangering i den ukentlige manga-antologien «Shonen Jump». Persongalleriet, i tillegg til de nærmeste vennene og familie, er andre rivaliserende serieskapere, redaksjonen i «Shonen Jump», og tegneassistenter. Det fascinerende med denne serien er hvor mye dynamikk og drama Obata og Ohba greier å lage av en håndfull personer som tegner serier. Riktignok har mange av personene overdrevne trekk, som rivalen (men også vennen) Eiji Nizuma som oppfører seg nesten like dramatisk som sin seriefigur Crow. Her er også den tidligere kontorrotten Kazuya Hiramaru som trodde det å tegne serier ville være en enkel jobb, men oppdager at ukentlige tidsfrister er nådeløse, mens redaktøren hans må bruke alle triks i boken for å få ham tilbake til tegnebrettet.

For hvert avsnitt får vi også se tre versjoner av en av sidene: Forfatterens forslag til oppsett, tegnerens grovskisse og den endelige siden. I følge serien ønsker redaktørene nemlig at forfatteren lager sin egen grovskisse med snakkebobler, ikke kun et skrevet manus, slik det vanligvis gjøres hos vestlige forlag. Ettersom serien får flere serier og serieskapere, får også vi små smakebiter på noen av disse, enten ved å se sidene direkte, eller ved at disse er med i bakgrunnen til den egentlige handlingen. Obata lager også små ikoner for disse som blir brukt når seriene diskuteres, f.eks. i den ukentlige leserundersøkelsen, og han sier selv at noe av det morsomste han gjorde var å tegne seriene som de ulike personene skapte i serien. Men det er samspillet mellom de ulike personene som gir den største spenningen her, og en stor del av seriens appell er hvordan serieskaperne greier å gjøre selv de mest dialogtunge seriesidene spennende. En underholdende serie som også gir et blikk bak kulissene i opprinnelsen til mangaserier.

«Billy Bat» av ‘Naoki Urasawa («Monster», «Master Keaton») og Takashi Nagasaki er i mangaen en amerikansk tegneserie fra 1949, tegnet av hovedpersonen Kevin Yamagata. Åpningsavsnittet, som atypisk nok er i farger, er faktisk en episode av denne serien, «Dreary night murders», samt reklame for to andre hefter «Faraoens forbannelse» og «I den uutforskede jungelen». Billy Bat er en slags blanding av Mikke Mus og Tintin, og ser ut til å skifte jobb og omgivelser fra historie til historie.
Men i andre avsnitt starter den egentlige historien da den lille tegnestuen til Yagamata får uventet besøk av politiet: De vil bruke vinduet hans til å overvåke nabohuset. Da den ene av dem sier at han kjenner igjen figuren fra japansk manga, blir Kevin grepet av tvil: Er virkelig helten hans en kopi av noe han hadde sett mens han jobbet som tolk i for den amerikanske hæren i Japan?
Fordi Kevins far fikk sin oppfinnelse stjålet, kan ikke han la beskyldningene om plagiat være, og drar til Tokyo for å finne ut av dette. Mens han forsøker å finne den japanske manga-serien, blir han blandet inn i mord og spionasje. Samtidig ser mysteriet med flaggermusen ut til å gå dypere enn både han og leseren forventer. Her er lett surrealistiske møter mellom Kevin og Billy Bat, både i drømmer og mens han famler seg rundt i en stadig merkeligere labyrint av løgner og fakta. Og dette er bare første bok i en lengre serie (20 bind) som nettopp er avsluttet i Japan.
«Lær å tegne Manga»
Akira Torayama og Akira Bakuma
Schibsted Forlagene, 2006
«Bakuman» volume 1-20
Takeshi Obata og Tsugumi Ohba
Viz Media, LLC (USA)
«Billy Bat» Tome 1
Naoki Urasawa og Takashi Nagasaki
Pika Editions (Fransk utgave, er ikke tilgjengelig på engelsk)
Oppdatert 13 nov 2016 (illustrasjoner)
«En av få Manga-titler som kom på norsk…»
Noen som har bra oversikt på hvor mange titler som ble utgitt på norsk og hvor mange utgivelser totalt disse teller?
Har du lest alle Manga-titlene som er utgitt på norsk, Frank?
Nylig er utgitt en samleutgave av de tre første Dragonball bøkene.
Jeg leste de fleste som kom forrige gang, unntatt et par av jentetitlene.
Dessverre var det mange serier som gikk inn etter et par bøker, og i tillegg til Dragonball var det bare 3-4 titler av kortere lengde som ble avsluttet. Uten at jeg har sjekket mener jeg at det var ca. 30 titler med manga som kom på norsk, deriblant noen få «Manwha» fra Korea (på Mangismo forlag).
Jeg har den nyoversatte DB utgaven fra Outland, men har ikke lest denne ferdig enda, har prioritert å lese nye serier. Serien er absolutt å anbefale for nye unge lesere. Jeg håper at de følger opp denne med jevne mellomrom, og at denne når frem til et nytt publikum.
Jeg holdt en forelesning på en japansk kulturfestival i Praha i 2013 om mangautgivelser i Norge. Da kunne jeg dokumentere at det var utgitt 27 ulike bokserier eller enkelttitler med manga i Norge pluss antologiene Manga Mania og Shonen Jump.
Har kun sjekket 10 av titlene som ble utgitt, som Mesterdetektiven Conan, Ranma 1/2, Dragonball, One Piece, Love Hina, Yu-Gi Oh!, I.N.V.U., Nana og Manga Mania og disse teller ca. 240 enkeltutgivelser.
Så det totale antall utgivelser må være atskillig høyere.
Slett ikke så verst spør du meg, de som har alle disse i bokhylla har en meget pen samling.
Jeg har ikke det fullstendige antallet her, men vi snakker om mer enn 300 norskspråklige manga-utgivelser.
I følge Bladkompaniets jubileumsbok er det fortsatt en del etterspørsel etter noen av Manga-titlene fra bibliotek-hold, fortrinnsvis Dragonball.
Manga-seriene fikk en ny generasjon til å lese tegneserier, hva skal de få som tilbud i dag? Mange har sikkert gått videre og fulgt oppfølgerne på engelsk, graphic novels, fransk/belgisk (Thorgal, i Fantomet) eller kastet seg over de virkelig gode gamle klassikerne (Spirit, Steve Canyon m.fl.).
For øvrig finnes det også spesialnummer av WITCH, tegnet i manga-stil.