På tredje forsøket er det endelig litt reell uhygge i Aurstad og Iversens ungdomsgrøsser “Haugskrømt”.
Andreas K. Iversen, kanskje Norges mest sjangeroverskridende serietegner, har nå tre ganger laget grøsserhistorier med forfatter Tore Aurstad. Felles for disse tegneseriene er en rural setting (eventuelt med et urbant utgangspunkt) i en spesifikk fortid, inspirasjon fra myter og sagn, og islett av kosmisk horror
De tidligere bindene i denne trilogien av frittstående tegneseriebøker er “Tåke over Svartøy” (2020) og “Fantomrakettene” (2021). At han også har gitt ut temabøker om UFOer og monstre illustrert av Flu Hartberg, den siste nå nylig, føyer seg selvsagt også inn i mønsteret.
“Haugskrømt” foregår i 1975. En forsker flytter med familien til Jotnedal, ei unnselig fjellbygd i Midt-Norge. Der skal han etterforske angivelige overnaturlige fenomen som særlig er knyttet til den underlige “Vettehaugen” (jamfør ordet “haugfolk”). De to eldste ungene hans kjeder seg først på det triste stedet, men blir snart både nysgjerrige og engstelige i møte med uforklarlige hendelser.
Flere detaljer enn det bør jeg ikke ut med. For selv om overraskelsene ikke er så store, i alle fall ikke for en litt sjangervant leser, bør serieskapernes valg respekteres nok til å hemmeligholdes. Så mye kan jeg røpe, at mysteriet er en sammensausing av norske sagn og H P. Lovecraft, med litt mer. Og at etter tre forsøk ser det ut som Aurstad endelig har funnet den rette balansen mellom Lovecraftisk mytologi og andre inspirasjonskilder. Miljø og rammefortelling er veldig norsk, men de internasjonale foreleggene er tilsvarende tydelige.
Muligens finnes det et historisk grunnlag for å legge historien til nettopp 1975, men før jeg vet noe om det, vil jeg gå ut fra at årstallet ble valgt for å gi Andreas Iversen sjansen til å prøve seg på en ny tidskoloritt. Fargekoden er gjennomført brun med overlappende nyanser av rødt og gult. Det skaper en veldig slitt og vemodig følelse av nøkternt norsk 70-tall som aldri slipper taket, og tjener historien på best mulig måte. Da filmregissør Jon Boorman lagde “Picnic med døden” (1972) var han nøye på at man ikke skulle se det glitre i vannet. Litt på samme måte er himmelen aldri blå i Jotnedal, gresset er aldri grønt, og fjellene er alltid sammensunkne.
Som tegner benytter Iversen seg ellers fortsatt av en stilisme som bestandig har minnet meg om Bjørn Ousland. En viss grad av realistisk tilnærming er det mulig å se fra bok til bok ,men likheten med samme tegners Edward Rubikon-univers er åpenbar.
Det finnes kanskje purister som mener at visse scener kunne vært gjort mer subtile – Igjen, jeg vil ikke gå i detalj. De har i så fall et poeng, for det er en viss dissonans mellom miljøet og de overnaturlige elementene. Som grøsser er “Haugskrømt” likevel Aurstads beste (i alle fall i tegneserieform). “Fantomrakettene” overgikk den i effekter, men den nyeste boka har andre fordeler. Den har stemningen (som ikke bare tegneren kan ta æren for, denne gangen), intrigen er tydelig og relativt enkel, og i det hele tatt prøver historien primært å være nettopp en grøsser. Med bare små modifikasjoner kunne tegneserien blitt utgangspunktet en habil norsk sjangerfilm
Jeg skal ikke påstå at “Haugskrømt” som grøsser er så rystende at du virkelig fester deg ved den. Men én unik “hook” – banal, men effektiv – kan ingen ta fra den: Etter å ha lest denne boka, vil du aldri høre barnesangen “Åkken Bom” på den samme måten igjen.
Haugskrømt
Skrevet av Tore Aurstad, tegnet av Andreas K. Iversen
136 sider
349 kr.
Gyldendal
Les også:
Kallet fra dypet
Uutnyttet UFO-potensial
