Uutnyttet UFO-potensial

Tegneserieromanen «Fantomrakettene» av Tore Aurstad og Andreas Iversen lover en grøssende leseropplevelse, men snubler dessverre i sine egne løse tråder og logiske brister.

Handlingen er satt til 1946, i «de dype skoger» et sted på Østlandet. Utgangspunktet forfatterne har lagt til grunn er veldig spennende; leseren skal få se noe mystisk og uforklarlig som skjedde for lenge siden, basert på virkelige observasjoner av uidentifiserte flyvende objekter; UFOer. Historien følger primært tenåringsjenta Anne, og hennes journalistonkel Norvald. Boken inneholder saftige elementer, som potensielt utenomjordiske slimvesener, topphemmelige militære operasjoner, en dødelig smittsom sykdom, med mer.

Hovedingrediensen er den smittsomme og etter hvert dødelige sykdommen som begynner å herje i området rundt et tjern der en «Fantomrakett» skal ha styrtet. Nær sagt alle karakterene blir offer for dette, både mennesker, dyr og vegetasjon. Sykdommens første offer er gårdsarbeideren, Reidar. Han blir sannsynligvis smittet tidlig i historien, og allerede her begynner det ulogiske å gjøre seg gjeldende. Denne sykdommen og dets forløp henger ikke på greip, hverken smittekilde eller inkubasjonstid. Reidar blir utsatt for to mulige smittekilder på disse første sidene, men det klargjøres ikke hvilken som får betydning. Dermed blir det inkonsekvent med hvem som blir smittet og hvordan, uten at dette får noen mulig forklaring, eller hint om forklaring. Hovedpersonen blir ikke syk, men har vært utsatt for samme smittekilder som de andre. Her finnes et dramatisk potensial; hvorfor blir ikke hovedpersonen syk, hva er det som gjør henne så spesiell? Men det spørsmålet blir hverken stilt eller forsøkt svart på.

Hvis det er meningen at smitten skal være overalt og umulig å slippe unna, så er ikke dette klargjort i kontrakten romanen begynner å skrive med leseren. For å la seg skremme, må leseren forstå hva som er farlig. Dessverre er det flere strukturelle problemer og det omhandler igjen denne sykdommen. Anslag om mulig smitte blir presentert for leseren. Ett eksempel er en måltidssekvens der det spises kreps fra det rakettforurensede tjernet. Det gjøres både et tekstlig og visuelt poeng av at de to tenåringene ikke spiser kreps, men det gjør alle de voksne. En skulle tro at dette ville få betydning for smittespredningen, men dette måltidet var visst ikke viktig likevel for hvem som ble syke og ikke. Et annet eksempel er når Anne får utslett på kroppen etter å ha badet i tjernet, men hun blir som nevnt ikke syk.

Flere andre spennende anslag blir kastet ut mot leseren, noe som skaper en forventning om at dette vil få betydning senere i hendelsesforløpet. De fleste av disse blir hengende i løse lufta, uten oppfølging. Romanen bryter kontrakten med leseren gang på gang, og dette fremstår ikke som gjennomtenkte valg fra skapernes side. Rammene er klassiske og gir løfter om klassisk struktur og da må man holde det man lover. Fortellerformen er ikke etablert som eksperimentell, noe som ville ha gitt rom for å bryte strukturelle regler.

En annen logisk brist er selve tidsforløpet, både i forbindelse med sykdommen og hendelsene. I starten blir gårdsarbeideren Reidar smittet av noe. På neste side befinner vi oss i Oslo tre dager senere. Likevel snakkes det om Reidar og at han har vært syk i flere uker. Er det en skrivefeil? Et annet eksempel er at Anne og fetter Rune ser en skygge av en levende, smittet rev. Like etter finner de kadaveret av reven, nærmest helt i oppløsning. Tidsforskyvning eller galopperende forråtnelse legges ikke opp som et av symptomene, så her er det uklart hva som er meningen med den opplevde tiden for leseren.

Illustrasjonene er fine, med nærmest filmatisk klipp, mange vinkler og oversiktsbilder. Mest elegante er det når hele siden brukes som lerret og en del av historien, men det er kun gjort noen få ganger. På manussiden er det brukt en del banale replikker; hele tre ganger utbryter tre forskjellige karakterer «godt å se deg igjen, Anne» og en av dem er hennes jevnaldrende fetter. Dessverre kjøper jeg ikke at en trettenåring sier det til sin trettenårige kusine som han i tillegg rødmer av. Kanskje på førtitallet? Variasjoner av det klassiske norske filmspørsmålet; «Hva er det som skjer nå?» dukker også opp flere ganger.

Egentlig er det et veldig potent utgangspunkt; noen UFOer har blitt observert av for mange til at det kan avfeies, militæret har gjort undersøkelser, og dette skjedde faktisk i Norge på førtitallet (boka forklarer dette i etterordet). Et potensielt utenomjordisk fartøy har landet eller krasjet i Norge; hva skjer da? Her kunne en gått i dybden på mange aspekter, forfulgt flere teorier, uten at boken hadde blitt for lang. Faktisk er den litt for kort og rører kun på overflaten. For eksempel: Annes fetter forteller at flere som har svømt i vannet har opplevd at «det har vært noe nedi vannet med dem», som er et flott anslag i seg selv. Når Anne selv svømmer i vannet, dukker hun opp i overflaten og kan fortelle at joda; «det var noe der ute». Hvorfor får vi ikke se og oppleve Anne nedi vannet, sammen med dette «noe»? Kun ett bilde er forært Anne omhyllet av selve vannet, uten at det gir noe betydelig inntrykk av fare.

«Fantomrakettene» har alle ingredienser til å bli en spennende og skummel leseropplevelse, men strukturelle problemer med selve historien skygger dessverre over for det som fungerer. Et nytt litterært univers trenger fortsatt klare grenser, hvis ikke blir det for rotete og uoversiktlig.

Fantomrakettene
Skrevet av Tore Aurstad, tegnet av Andreas Iversen
128 sider
299 kr.
Gyldendal


Les også om Aurstad/Iversens forrige samarbeid:
Tåke over Svartøy

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.