Med «I morgen bliver alt bedre» har den danske serieskaperen Karoline Stjernfelts levert en svært interessant og ambisiøs bokdebut, Bare i år har hun vært gjest både på OCX og Raptus. Serienett tok en prat med henne.

Du ser ut til å ha utviklet en god stil allerede nå. Hva er dine inspirasjonskilder?

Jeg har lest ganske mange franske tegneserier, det skal jeg ikke legge skjul på. Ofte får jeg høre at folk synes jeg minner om André Juillard, noe som er en kjempekompliment. Men jeg må dessverre komme til kort og innrømme at jeg har aldri lest Juillard! Som tenåring leste jeg ganske mye Tardi og Hugo Pratt, selvfølgelig. Rent stilmessige tror jeg man kan se at jeg er mest inspirert av Vittorio Giardino, den italienske tegneren som har laget No Pasarán! og Jonas Fink-seriene. Han har en veldig presis og sterkt semi-realistisk strek, og jeg er opptatt av at man tegner alle detaljer.  Ellers er jeg også inspirert av nyere indie-tegneserier. Jillian Tamaki er jeg veldig glad i. Hun har nesten motsatt strek av meg, store og bløte linjer, men det er likevel en måte å tegne på som jeg er veldig fascinert av. Så jeg har denne fascinasjonen for det gamle franske, men samtidig er jeg opptatt av det nye som skjer, spesielt innenfor det man kaller «graphic novels».

Du er ganske ny i faget. Hva fikk deg til å begynne såpass tidlig med et såpass ambisiøst prosjekt?

Jeg gikk på serieskolen i Malmø. Jeg kom direkte fra gymnaset da jeg var 18 år, og gikk det første året, som er et utdanningsår. Man kan søke på andre året, hvor man skal fordype seg i et prosjekt, og få et helt år med statsstøttet utdannelse mens man fullfører det.  Prosjektet kan være alt mulig, man skal bare levere inn en plan. Jeg tok det bokstavelig, og satset på et stort prosjekt, På det tidspunktet følte jeg at jeg hadde hatt det året der jeg bare fokuserte på å lære å lage tegneserier; nå ville jeg virkelig i gang med å lage noe, og jeg visste allerede den gangen at styrken min lå i de lange historiene. Jeg visste at jeg ville lage noe langt, men var ennå ikke helt klar til å skrive. Så jeg valgte noe historisk, og bestemte meg for historien om Struensee fordi jeg var fascinert av den. På det tidspunktet tenkte jeg meg serien på rundt 100 sider, og trodde jeg kunne lage den på det ene året. Jeg ville bruke friåret til å få et fotfeste innenfor bransjen, så jeg kunne lage et bra og forholdsvis langt verk.  Problemet var bare at da jeg begynte å gjøre research, gikk det opp for meg at historien var mye større enn jeg først hadde trodd. Jeg ble mer og mer fascinert av kongeparet. Struensee skulle være hovedpersonen, men plutselig hadde jeg tre jevnbyrdige hovedpersoner, og ville fortelle deres historie.  Det vokste og vokste til jeg var opp i 150 sider, og nå skal jeg i gang med enda et bind, som skal bli i alle fall litt lenger.

Filmen «En kongelig affære» fra 2012, som omhandler den samme historien, kom ut samme uke som du kunngjorde dette prosjektet. Har du fått flest tilbakemeldinger fra folk som mener at denne historien er godt nok kjent fra før, eller fra folk som sier at dette var nytt for dem?

Fra tid til annen får jeg spørsmål, hvorfor valgte jeg denne historien, når den er fortalt før? Men jeg tror at det lykkes fordi min vinkling var annerledes enn den måten historien var fortalt på mange ganger før. Blant annet fordi det faktisk er kongeparet man følger, og Struensee i større grad er noe som skjer med dem. Han er en av hovedpersonene, så klart, men det er de kongelige man følger både før, og i noen grad etter, Struensee. Han er mer som en naturkraft. De som har lest tegneserien og også sett filmen sier ikke til meg at, det har vi jo sett før. De synes at det er en ny vinkling.

 Kommer du mer personlig inn på Struensee?

Når vil jeg ikke røpe for mye, men han spiller jo en langt større rolle i bind to, og enda større i bind tre, som bare heter «Legen». Men jeg er veldig opptatt av ham som person, det var ham som gjorde meg interessert i historien til å begynne med.  Første senere gikk det opp for meg hvor spennende kongeparet er. Men jeg har, synes jeg selv, en svært stor skepsis ovenfor disse historiske personene, spesielt Struensee, fordi han er så opphøyet og heroisert. Så jeg føler at jeg hele tiden trenger å trekke ham ned og si, åh, så god var han vel ikke. Han var også problematisk og ubehagelig på mange måter. Men nå som jeg har arbeidet med dette i tre år, er jeg overrasket over hvor tiltalende han faktisk var. Som sagt, jeg skal ikke avsløre for mye, men de to neste albumene vil ha et mer kritisk syn på ham, og jeg kommer også til å behandle ham ganske hardt som person. Han får på ingen måte helgenstatus i mitt verk.

Du har planer om å få ut neste bind i 2017, men samtidig innrømmer du at du ikke er kommet så langt på vei. For prosjektet som helhet, hvilken tidsramme ser du for deg?

 Det skal være klart til høsten 2017. Jeg er ikke så veldig flink med deadlines, men når det virkelig gjelder så rekke jeg det. Så selv om jeg akkurat nå tenker, hvordan skal det gå? – så har jeg ingen planer om å utsette deadline. Bind to kommer en gang i oktober 2017. Jeg tenker meg to år per bind, så bind tre kommer i 2019.

Hvorfor har du valgt tittelen «I morgen bliver bedre»?

 Den er svært poetisk, og det er også elementer i tegneserien som er forholdsvis poetiske. Det er nesten er form for tone i den som jeg liker. Historien er jo en tragedie av dimensjoner, så jeg synes tittelen «I morgen bliver bedre» passer veldig bra. For som alle vet, en god tragedie handler om å bygge noe opp for etterpå å rive det ned. «I morgen bliver bedre» er jo en sørgelig setning, for da mener man jo at dagen i dag ikke er særlig god. Den beskriver lengselen etter en bedre morgendag, som jo utviklet seg i løpet av disse tre bindene til å bli noe godt, men som altså gikk til helvete. Men jeg valgte den fordi hovedfokuset i denne historien er det personlige dramaet, de tre hovedpersonenes personlige historier som er i fokus her. Og det er jo tragiske skjebner alle sammen. Samtidig synes jeg tittelen beskriver opplysningstidens ånd, opplysningstiden er jo bakgrunnen for denne historien, og det som det dreier seg om, miljøet som det hele utspiller seg i. Opplysningen som bevegelse er som veldig framtidsorientert. Man tror at samfunnet og mennesker kanskje ikke er perfekte som de er nå, men at de har potensial til å bli bedre, og det er jo en vakker tanke. At mennesker ved egen vilje og intelligens kan trekke seg selv opp av uvitenhetens sump og skape en ny, vakker morgendag. På den måten syntes jeg det var en naturlig tittel ut fra personene og den verden de lever i.

Les også:

Rundt kongens skandalebord
Rocky nettopp nå – nr. 99 (med Karoline Stjernfelt som gjestetegner)