Maktkamp og andre misforståelser

Det tredje Chanta-albumet er det mest dystopiske i den ambisiøse science ficton-serien. Her er noen kule visjoner, men jeg savner en mer fokusert historie. Fortellingen føles noe sprikende.

Forfatter og tegner K.L. Kølleskov (aka Katrine Louise Kølleskov Bryn) er født i 1993, og startet sin første tegneserie Chanta som en webeserie. I 2024 ble første del av den dystopiske sci-fi-serien utgitt i fysisk format av Überpress, og siden har det kommet et nytt album hvert år. At hun har studert informatikk og jobber som systemutvikler preger naturligvis Chanta. Cache, som er skjulte minnekapsler innen data, og kunstige intelligens er viktige deler av handlingen.

Veien mot Tartaria
I en postapokalyptisk verden, ønsker noen mennesker å finne kunnskap fra før katastrofen som rammet kulturen deres for 150 år siden. På de første sidene i bok 3 våkner hovedpersonen Geraldine opp på et sykehus. Hun er alene, forvirret og etterlyst for terrorisme. Fra sin sentient (som ser ut som en skytsengel) får hun beskjed om at hun kan ikke dø nå, hun har ikke oppnådd noe ennå. Kun én cache er funnet, og de andre er mer krevende å få tak i. Videre må hun finne veien til Tartaria, et lukket rike som er herjet av krig, den såkalte tronekrigen. For å komme dit trenger hun hjelp fra den lunefulle finansminister Bosia, som vet mistenkelig mye. Imidlertid kan han også gir henne tilgang til Moravias maktelite.

Eksperimentering med ruteformatet
Hele album nummer 3 føles som et slags feber-mareritt, i fargenyanser av grønt, blått og rødt. Perspektivene i fortellingen er varierte og originale. Faktisk er dette noe av det beste med Chanta-serien. Forfatteren eksperimenterer en del med ruteformatet, og forskjellige måter å formidle handling på. Utforming av ruter kan være nokså uvanlige, blant annet med skeive vinkler og skarpe linjer. Tegnerens grep er ganske ganske så sprekt, men det kan også føles rotete for lesere.

Miksingen av konsekutive ruter kan være nokså uvanlig, og heller mot det kunstneriske, men iblant blir det litt forvirrende å følge historien. Noen ganger føles det som om ruter i en narrativ serie er kuttet. Jeg er usikker på om dette er helt bevisst eller har hun bare glemt å være mer pedagogisk. Enkelet steder kan det være noe vanskelig å følge narrativet. Fargeleggingen er over gjennomsnittlig god, med spesielt fin og sterk bruk av grønne nyanser.

Måten synopsis fra de to foregående album er gjengitt er også original. Det er forfattet som et kommuniké (med 11 enkle ruter og subjektive, enkle tekster) til Geraldines mor, utført av datterens venn, Elijah

Inspirasjonen kommer nok fra fransk sci-fi og fantasy, samt japansk manga. Jeg merker også noen sørøstasiatiske grep, som fokuset på mat og spisepinner, selv om ikke handlingen har noe konkret med ernæring å gjøre. Uansett, dette er et artig grep i en norsk tegneserie.

Landgrygt
Dialogene er forholdsvis enkle, skjønt forfatter smyger iblant inn noen uvanlige ord og uttrykk som jeg ikke kjenner fra før.

At handlingen hales unødvendig mye ut, merker man også innimellom. Det er tydelig at forfatteren ønsker at dette skal virkelig være en episk serie, og da må den være lang, må vite. I lange parti skjer det nokså lite. Og det går på bekostning av narrativt fokus, og evnen til å holde på leserens interesse. Selv om bok 2 hadde færre sider, føler jeg at den rommet mer handling. Jeg håper at Katrine Louise Kølleskov Bryn finner igjen formen som hun hadde i andre Chanta-bok, seriens klart beste, i neste album.