8. mai er det 80 år siden tidenes største konflikt ble avsluttet. Vi har sett på et utvalg tegneserier som tar for seg forskjellige aspekter ved krigen
Mens det på 70-og 80-tallet var mange tegneserier med fokus på heroiske historier fra krigen (i massproduserte titler som bl.a. Kampserien, Granatserien og Spion 13), har vi de siste 10-15 årene sett stadig flere originale vinklinger på konflikten som kostet mer enn 70 millioner liv. Vi har merket oss flere elegant utførte tegneserier hvor dagligliv i fangeleire og jødiske liv står i sentrum. Men også interessante fortellinger om tyskere og russiske skjebner har funnet veien til tegnebrettet
.
Fra Leningrad til Shanghai
I «Survilo» (2021) av Olga Lavrentjeva skildrer forfatter og tegner beleiringen av Leningrad i ruteform. Hun gjør det i svart-hvitt og med en såpass grotesk strek at leseren nesten formelig kan kjenne på sulten og desperasjonen. I 2017 gjorde den israelske filmskaperen Ari Folman Anne Franks Dagbok om til grafisk roman, med David Polonsky som tegner. Resultatet har blitt et særdeles vellykket og kreativt stykke tegneseriekunst, utført i farger. Her er flere originale motiv som sannsynligvis bare fungerer i tegneserie; fra nazi-propagandaplakat med nedsettende snakkeboble om jøder til nazi-regimets herre og slaver i ganle Egypt-estetikk, som gir en tankevekkende parallell. I begge imperiene var jødene slaver.
«Shanghai Dream» (2019, se forsidebilde) av Philippe Thirault og Jorge Miguel byr på en mindre kjent historie om jødeforfølgelsene. Da antisemittismen eskalerte i Tyskland utover 1930-tallet var det faktisk noen jøder som emigrerte til Shanghai, som var okkupert av japanerne. I denne fortellingen møter vi et jødisk par i Berlin som jobber med film, og når nazistenes lovverk gjør det umulig for dem å fortsette produksjonen, velger de å emigrere til Kina og fortsette filmingen der. Serien er basert på et skuespill av Edward Ryan og Yang Xie, og er sofistikert utført med tegner Miguels minutiøse presisjon og skarpe blikk for detaljer. Delf sin nydelige fargelegging gir passende assosiasjoner til en Technicolor-film.
«Jeg, René Tardi – krigsfange i Stalag II B» (2012) er ført i pennen av Jacques Tardi. Franskmannen er mest kjent for sin sterke tegneserie om skyttergravskrigen 1914-18, og det er noe av den samme realismen han tar med seg i beskrivelsen av sin fars opplevelser under andre verdenskrig. Denne mursteinen av en tegneserie er basert på samtaler mellom de to, og visstnok har fangenskapet til titusenvis franske soldater, etter kapitulasjonen i 1940, vært lite omtalt tidligere. Opprinnelig var faren panservognfører i den franske hær, og ble tatt til fange i 1940 og sendt til en fangeleir i Pommern, hvor han måtte sitte som fange til krigens slutt. Tardis grå depressive tegninger av mennesker og bygninger får virkelig frem følelsen av angst og frykt i Østersjøregionens Gulag.
Gestapos ugjerninger i Bergen
På tampen av fjoråret kom Ingebjørg Jensen ut med tegneserieboken om en grusom, men lite kjent fangeleir i Bergen. Jensen har tidligere markert seg med tegneserier om barn og siviles opplevelser av krigen. «Gestapos usynlige fiender» er en slags dokumentar i ruteform. Den er spekket med fakta, datoer, navn og informasjon om Gestapos virke i Bergen og Espeland Fangeleir i Arna. Tidvis kan det bli mye å ta innover seg, men heldigvis har Jensen en pedagogisk tone som gjør den tilgjengelig for de fleste, også de unge.
Fortellingen starter engasjerende, med at nattklubbgjester i kø utenfor Rick’s diskuterer et minnesmerke i Bergen sentrum. Utestedet Rick’s befant seg (før det nylig ble nedlagt) samme bygg der Gestapo holdt til i Bergen. Deretter tas vi tilbake til 16. april 1944, hvor en motstandsmann nettopp har hoppet, ut av samme bygg, i døden. Fremover følger vi Gestapo-folkene i deres daglige virke, som går utpå å sjekke pass, jakte på motstandsfolk og torturere. Etter hvert beveger handlingen seg til fangeleiren på Espeland. Noen ganger blander Jensen historiske fotografi og tegninger for økt effekt. Helt bakerst får vi nyttige tekstbolker, bl.a. om motstandskvinner som kjempet i skyggen.
Liv og død i Tyskland
«Berlin» (2018) av amerikanske Jason Lutes er et kunstnerisk epos om den tyske hovedstaden. Mursteinen er på nesten 600 sider, tegnet i svart-hvitt. Visstnok tok det Lutes 22 år å fullføre denne grafiske romanen. Gjennom et epos som opprinnelig var delt i tre bøker, følger vi Berlin og dens innbyggere fra Weimar-republikken i 1928 til NSDAPs overtakelse i 1933. Siste del er viet nazistenes omveltning av byen. Her er sterke beskrivelser av aggressive SA-bøller i aksjon og folks opplevelser av det nye regimet. Faktisk er også Hitler litt med, mest som en lederfigur, men han har også et par replikker. Carl von Ossietzky, som døde etter Gestapos behandling i 1936, er interessant nok en av karakterene. Slutten synes jeg er fin, med dobbeltsidige illustrasjoner av et utbombet Berlin som via kommunismen gjenoppstår i ny innpakning. Det siste motivet at et gjenoppbygget Potsdamer Platz er et fargefotografi. Formodentlig symboliserer det fremtid og nytt håp for Berlin.
Blant de absolutt mest originale vinklingene på krigen er imidlertid «Death Strikes – The Emperor of Atlantis» (2024), skrevet av av Dave Maas og tegnet av Patrick Lay. Den er basert på en opera av Peter Kien og Viktor Ullmann, som ble komponert i 1943, men ikke fremført. «Der Kaiser von Atlantis oder Die Tod-Verweigerung» var den tyske tittelen på operaen, og det er ikke overraskende at nazistene forbød denne, med tanke på innholdet. Både libretto-forfatter Kien og komponist Ullmann ble faktisk sendt til Terezin konsentrasjonsleir, og døde senere i Auschwitz.
Døden selv er en av hovedpersonene. Innledningsvis lærer man at en veteran fra første verdenskrig har blitt til Døden, et snakkende skjelett i soldat-uniform. Men den store skurken er den mystiske keiser Overall. Han beskrives innledningsvis som «gjemt bort i sitt tårn. Ingen har sett han på flere år, men alle har følt grusomheten i hans regime». Selvsagt kan denne figuren gi assosiasjoner til Hitler, selv om det visstnok også var ment at keiseren skulle symbolisere flere av nazi-toppene. Operaen skal visstnok ikke ha handlet om holocaust, selv om det er lett å trekke slike slutninger etter krigen. Bakerst følger flere spennende notater og artikler om både operaen og livene til Ullmann og Kien. I en epilog beskrives den nesten glemte operaen som en mørk, leken, fryktløs, allegorisk, sci-fi/fantasy mini-opera der Døden nekter å adlyde en morderisk diktator, og skaper et «hellscape of the living dead». Ifølge forfatter Dave Maas har fortellingen like mye gyldighet i dag som den gang, for 83 år siden. Maas fant den ukjente operaen på en CD-samling med tema «degenert musikk fra nazismen», med covertegning av selveste Art Spiegelman. Forfatterens første tanke etter å ha hørt musikken og lært om operaen, var at dette ville bli en glimrende tegneserieroman. .
Neil Gaimans begeistring for tegneserien er gjengitt på omslaget «This is beautiful and strange both for what it is and what it isn’t. As a story its fascinalting and excellent told, as an artifact its hearbreaking and affecting. More than a footnote in Holocaust literature or a lost libretto given visual shape, it’s a reminder of what art is for, and how it saves and shapes us when everything else is gone”.
