Desember er i ferd med å ebbe ut, og årets julehefter er fortid. Når man hører eller leser omtaler av norske tegneserieutgivelser, så dukker det gjerne opp noen myter. Serienett har sett nærmere på noen av dem som handler om juleheftene.
1. Julehefter skal ha juletema
Dette er nok mest en personlig oppfatning av hva et julehefte bør inneholde. I anmeldelser er det flere som lar jul og vintertema være blant kriteriene for hva som er et godt julehefte. De om det. Historisk sett har flertallet av juleheftene vært basert på amerikanske avistegneserier. Der har man samlet ulike tegneserier over de sidene som har vært til rådighet. For avistegneserier med søndagssider er det ikke uvanlig at én side i året har juletema. Dermed kunne det før i tiden gå år mellom hver gang man opplevde jul i juleheftene med “Knoll og Tott” eller “Fiinbeck og Fia”. Enkelte norske tegneserieskapere har latt det gå sport i å skildre vinter og jul i juleheftene. Dermed har det de siste tyve årene vært en eksplosjon av julestemning i juleheftene i forhold til tidligere år. Før den tid handlet juleheftene mest om tradisjon – at man fikk lese de samme tegneseriene år etter år.
2. Julehefter er en særnorsk tradisjon
Tegneserier til jul finner vi i mange land. Den norske tradisjonen startet opp med “Knold og Tot i Skole” i 1911, og da var det et dansk forlag med forgreninger til Norge som stod bak. Danmark har hatt en tradisjon med julehefter frem til i dag. De fleste titlene har etter hvert gått inn, men for eksempel holder Katzenjammer Kids det gående 110 år etter første utgivelse. I Sverige er julehefter også en viktig tradisjon. Ikke alle kalles julehefte. Ofte er det begrepet årsalbum som brukes. Også i engelskspråklige land er tegneserier til jul viktig. Der brukes gjerne begrepet “annual” – Årsalbum. Det er spesielt i Storbritannia at slike utgivelser kommer tett på julehøytiden. I USA kan en annual komme når som helst på året.
3. Den store julehefteflommen er en langvarig tradisjon
Tegneserier med julehefter er en tradisjon som kan trekkes tilbake til 1911 og “Knold og Tot i Skole”. Før den tid var det både litterære julehefter og julehefter med mer lokal tilhørighet i salg. Noen av disse kunne ha vitsetegninger eller tegneserier som en del av utgivelsen. I flere tiår var det ikke så veldig mange julehefter i salg. Forlaget Hjemmet hadde i 1930 bare “Knoll og Tott” og “Fiinbeck og Fia”, og det gikk en del tiår før Disney-tegneseriene fikk sine julehefter. Strengt tatt snakker vi om rundt ti ulike julehefter de fleste årene før 1970. I årene omkring 2010 fikk vi høydepunktet i antall ulike titler. Det store skiftet kom rundt 2004, da de tradisjonelle juleheftene også fikk en del moderne, norske tegneserier som en del av tilbudet.
4. Det er vanlig med massevis av Disney-julehefter
I 2021 var det åtte offisielle juleutgivelser med Disney-relaterte tegneserier. I tillegg kom det noen flere som ikke er en del av juleheftene i sjokkselgeren. Det har vært en solid flom av slike utgivelser gjennom det siste tiåret. Tradisjonelt har det vært få Disney-julehefter. I 1978 kunne man bare lese “Donald Duck & Co” og “Fant”. Begge var i et lite tverrpocketformat. I 1990 var dette utvidet til tre titler. “Donald Duck & Co” hadde fått tilskudd i form av “Ole Brumm” og “Mikke Mus og Langbein”. Senere har Disney-andelen blant juleheftene bare vokst og vokst. Noen titler har vært prøvd og forsvunnet på veien.
6. Klassisk sidelay-out med tekst under rutene i juleheftene var et grep for å kamuflere tegneserier som litteratur
Her er vi inne i spekulasjonenes verden. Vi vet veldig lite om bakgrunnen for dette i Norge, og de vi burde spurt er dessverre gått bort. En rekke hypoteser rundt tegneserier med tekst under rutene er lagt frem, og når vi ser på ulike eksempler fra amerikanske aviser frem mot 1910 er det ikke uvanlig at man finner tegnede bilder i sekvens med tekstblokker under tegningene. Samtidig ser vi at dette også er et fenomen i Europa. De tyske såkalte bilderbogen fra slutten av 1800-tallet viser det samme, der tekst og bilder er enkeltvise segmenter på en side. Mange av de første tegneseriene ble av ulike årsaker tegnet om da de kom på trykk i Norge. Vi skal ikke se bort fra at det var enklere å sette disse grafisk som bildefortellinger med tekst under rutene når man ikke brukte originale trykkgrunnlag.
Min hypotese er at denne måten å publisere tegneserier på, ble sett på som den riktige av mange av de norske tegneseriepionérene på 1910- og 1920-tallet. De trodde det var slik tegneserier skulle se ut, og da laget de tegneserier på denne måten. Dette ble videreført på tretti- og førtitallet, og dermed ser en rekke klassiske, norske tegneserier ut slik som de gjør. Mange lesere og tegneserieskapere hadde ikke sett de ekte, moderne tegneseriene fra USA. Dermed visste de ikke hvordan for eksempel “Katzenjammer Kids” og “Happy Hooligan” egentlig hadde sitt visuelle uttrykk. De måtte basere seg på det de kjente, og det var de omtegnede versjonene.
5. Asterix hører ikke hjemme blant juleheftene
Asterix har ved mange anledninger hatt eget julehefte, og i likhet med fransk-belgiske tegneserier som Lucky Luke og Viggo har tegneserien hatt en viss tradisjon som tittel i juleheftebunken. Det som er interessant når man har et historisk perspektiv på juleheftene, er at Hjemmet på syttitallet markedsførte albumene med Asterix sammen med juleheftene. Dermed viderefører Egmont den opprinnelige tradisjonen med Asterix i Norge når de nye albumene til Ferri faktisk er en del av juleheftene.
7. Spesialhistoriene i juleheftene ble innført av Frode Øverli
En slik spekulasjon handler om en historieløshet der enkelte tror at julehefter er samlinger av stripetegneserier i albumutgivelser til jul. Strengt tatt har vi sett spesialhistorier i veldig mange julehefter helt tilbake til 1930-tallet. Selv om “Nr. 91 Stomperud” var en del av Norsk Ukeblad, ble det laget egne historier i juleheftene i mange tiår. De morderne norske juleheftene oppleves i dag som en tradisjon der man kombinerer en spesialhistorie med ulike eldre striper. Helt generelt er dette det tradisjonelle, moderne norske tegneseriealbumet. Om det kom til jul, til sommeren eller ellers i året er uinteressant. Det ble en formel for en god presentasjon av en norsk tegneserie. Frode Øverli gjorde det samme med “Alt for Norge”, som strengt tatt ble utgitt i forbindelse med et fotballmesterskap sommertids.
