Mary Pope Osbornes pedagogisk eventyrlige reiser har blitt nennsomt gjenskapt for tegneserieformatet

I høst fikk jeg tilsendt et presseeksemplar av «Dinosaurer i skumringen», ei bare delvis illustrert bok som viste seg å være fra 2016, og som ved enda nærmere undersøkelse viste seg å være en nyutgivelse av ei bok som første gang kom ut på norsk i 1999. Jeg trodde dette måtte være en feil, før jeg noen uker senere fikk tilsendt «Dinosaurene Kommer», en helt ny tegneserieadapsjon av samme bok.

Begge versjoner inngår i Mary Pope Osbornes serie «Tidsmaskinen», som har holdt på siden 1992. Grunnen til at tegneserieversjonen utkommer nå, er trolig at den inngår i et større franchiseapparat, der dramatikeren Jenny Laird har jobbet med å adaptere barnebøkene både til scenemusikal og tv-serie, i tillegg til at filmrettighetene nylig er solgt. Laird har også tilrettelagt bøkene (to av dem så langt, ifølge forlaget) for tegneserieformatet.

Å skulle adaptere «Dinosaurer i skumringen» må ha vært en behagelig oppgave, for Pope Osborne fører ikke akkurat et blomstrende språk. Vi snakker om ei typisk lettlest-bok, med korte setninger og enkle, direkte beskrivelser.  En tegneserieversjon på ca. 160 sider gir rikelig med anledning til å utbrodere scener og legge på flere detaljer her og der, selv med flere store ruter og helsider. Laird har gjort det, skjønt hun holder seg strengt til grunntanken om at bøkene skal være underholdende uten å neglisjere det pedagogiske aspektet. Premisset er derfor veldig lettfattelig og fleksibelt: Den lille solstrålen Annie og hennes mer sindige, lett nerdete storebror Jack oppdager et mystisk trehus fullt av bøker som kan transportere dem i tid og rom. I bind en fører trehuset dem selvsagt til dinosaurenes tid.

Serien har originaltittelen «Magic Tree House». Hvorfor den har fått en helt annen tittel på norsk, skjønner jeg ikke (trehuset er åpenbart magisk, ikke en maskin), selv om det i ettertid har den fordelen at en unngår sammenblanding med den mye senere «Gutta i Trehuset»-serien.

Både handlingen og dialogen er lik i tegneserien som i originalen, pluss noen tilføyelser som sagt, men adapsjonen bør kunne appellere bredere. Mens Pope Osbornes bøker har spesialtilpasset språk, gjør tegneserien stoffet levende på en helt annen måte. Lairds gode balansegang må ta mye av æren for det, men en tegneserie er strengt tatt tegnerens verk i første rekke. «Dinosaurene kommer» er tegnet og fargelagt av tvillingsøstrene Kelly og Nichole Matthews, som bruker en typisk mangainspirert, moderne vestlig strek; søt, rund og behagelig, og velegnet til en tegneserie, men i utgangspunktet litt pregløs. Den skiller seg markant fra Philip Hauglins mer distinkte, knudrete originalillustrasjoner. Matthews-søstrene ser imidlertid ut til å dele Hauglins preferanse for naturfarger. Det gir tegneserieversjonen en organisk følelse som styrker helhetsinntrykket.

Matthews har også lagt seg på en noenlunde naturalistisk stil når det gjelder å illustrere landskap og dinosaurer, som er en fordel både for estetikken og pedagogikken. Framtidige bind av serien kommer visst til å foregå oftere i tidsepoker der Jack og Annie fortrinnsvis må omgås mennesker. Så sammenlikningsgrunnlaget i forhold til kommende bøker er ikke riktig der ennå, men teamets behandling av krittiden, med utgangspunkt i Pope Osborns bok, har troverdighet.

Tidsmaskinen – Dinosaurene kommer
Adaptert av Jenny Laird etter Mary Pope Osbornes bok
Tegnet og fargelagt av Kelly & Nichole Matthews
Oversatt av Øystein Rosse
184 sider
229 kr. (veil.)
Cappelen Damm