Hør konkyliens sang

Fjerde bok i Krypto-serien, «Frostrøyk», belønner trofaste lesere.

I omtalen av forrige boka i Krypto-serien, «Havgapet» uttrykte jeg skuffelse over at boka var preget av hastverksarbeid på tegnesiden, men at manussiden i alle fall bar bud om en ny og mer spennende retning. «Frostrøyk» oppfyller ikke bare de implisitte lovnadene, men overgår dem til en viss grad.

Enhver skjønte at Ophelia og Bernhard ville bli involvert i et eller annet slags hemmelig selskap etter at den mystiske Dalis forfulgte dem gjennom forrige bok. Og hemmelig er det. Det mest klisjeaktige hadde vært at hun representer en slags «Men in Black»-organisasjon som håndterer sjømonstre. Men opphavet til Dalis viser seg å være mye mer fantasy enn science fiction, særlig i estetikken.

Dalis tilhører det såkalte sjøfolket (som bor ved sjøen, ikke i), og i byen Krypto (som serien altså er oppkalt etter, må en tro), har de et samfunn som lever i pakt med havet. Eller gjør de egentlig det? Av erfaring er ikke Ophelia sikker på hvem hun kan stole på.

Plottet er mye enklere (eller mer oversiktlig, for å vinkle det mer positivt) enn «Havgapet». Jeg skal imidlertid ikke bruke det mot historien at den doble subversjonen om Krypto-samfunnets sanne intensjoner er veldig lett å forutse. Det kan jo være at mange av de yngste leserne ikke tar den, og dessuten hadde det vært smålig når «Frostrøyk» gjør så mye annet riktig.

For det første så ser den simpelthen mye bedre ut. I første rekke fordi hastverksarbeidet som så ut til å ligge bak «Havgapet» er så godt som fraværende her. Håndverket er bare skikkeligere. At illustrasjonsteamet ser ut til å ha lagt mer flid i «Frostrøyk» kan skyldes at de hadde bedre visuelle ideer å jobbe med. Som allerede antydet så er estetikken noe eget i sjøfolkets samfunn. En gjennomført retro, slarkete arkitektur med gotiske trekk, kombinert med tilhørende gammeldagse båter og vakre kystlandskap gjør byen Krypto sjarmerende stemningsfull i sin gammelmodighet (de bruker til og med stearinlys). Til en viss grad «smitter» dette over på karakterene, da de virker mer elastiske ut enn før.

For det andre besvarer ikke «Frostrøyk» alle spørsmål som trofaste lesere kunne ha, men boka besvarer nok til at en føler seg belønnet for å ha fulgt med å langt. Vi finner ut hva Krypto og havfolket er, og lærer mer om Ophelias forhold til farens kryptozoologiske bok, men tilstrekkelig nok ubesvarte spørsmål, særlig om faren, har vi til gode.

På slutten av «Frostrøyk» kjenner jeg uansett på en tilfredshet som jeg ikke fikk fra de foregående bøkene i serien.


Krypto – Frostrøyk
Av Hans Jørgen Sandnes m/Sandnes Media
128 sider
249 kr.
Gyldendal


Les mer:
Intervju med Hans Jørgen Sandnes
Anmeldelse av bind 1, «Ned i dypet»
Anmeldelse av bind 2, «Orkanen»
Anmeldelse av bind 3, «Havgapet»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.