Eventyr i Sjøgrønt

Hans Jørgen Sandnes’ «Krypto – Ned i Dypet» er fremst og fremst en visuell opplevelse, men grunnlaget er til stede for en føljetong med substans.

Sandnes setter med en gang stemningen. Fra omslaget slår en kaskade av sjøgrønt mot deg, et fargemotiv som følger boka bokstavelig talt fra perm til perm. Selv det pussige hårvalget til hovedpersonen følger samme mønsteret. Krypto er en serie som romantiserer det mytiske og spennende, men også det koselige, ved sjøliv og kystkultur.

Og akkurat det er faktisk en litt frisk ide. Det blir ellers mye skog og fjell om og om igjen når norske fortellere skal lage nye eventyr for barn. Den Larviksbaserte illustratøren og serieskaperen Sandnes har i stedet valgt å ta utgangspunkt i det kryptozoologiske sjøkartet Carta Marina, og det samme har hans unge heltinne, Ophelia.

Vi får ikke vite noe om Ophelias bakgrunn, bare at hun blir sendt for å bo sammen med en ny fosterfamilie i den vesle byen Saltvik, plassert i et krysningslandskap mellom vestlandsfjord og sørøstlandsk skjærgård. Fascinasjonen hennes for kryptozoologi (noe av det første hun gjør, er å henge en kopi av Carta Marina opp på soverommet sitt) gjør henne snart oppmerksom på noe mystisk som farter rundt i sjøen rett utenfor fosterfamiliens hus. Hun finner også en likesinnet i Bernard, den gamle fiskeren som bor like ved siden av.

Dialogen er sparsommelig, og stort sett kortfattet. Ofte i overkant sådan. Mye plass er satt av til landskap og undervannsstudier. Store deler av handlingen er underforstått gjennom bildene; det er lett å se Hans Jørgen Sandnes’ bakgrunn fra animasjon. Flere av scenene er svært animerte i komposisjonen, kombinert med lange, fåmælte, dvelende tagninger av den typen som minner om mye av norsk filmhistorie.      

Men sansen for det dramatiske har han, selv om boka sparer det meste av dette til siste delen. Og til å være en historie med så spredt dialog, har den en akseptabel mengde karakterutvikling. Den helt store dybden kan man ikke regne med, men de fem-seks (menneskelige) protagonistene går fra å ha et overfladisk forhold til hverandre, til å fungere som en gruppe i løpet av handlingen.  Skjønt Ophelia og Bernard er, og vil nok forbli, den dynamiske duoen i serien.

Selv om streken er nett og barnetilpasset, er den noe rufsete og hengslete satt opp mot Hans Jørgen Sandnes’ andre illustrasjonsarbeider. Framgangsmåten har den tiltenkte effekten at Krypto ser mer ut som en tegneserie, som noe nytt og litt annerledes enn serieskaperens vanlige illustrasjonsarbeid. Det hjelper den også med å riste av seg i hvert fall noe av animasjonsfølelsen.

«Cliffhangersyken» går igjen i moderne norske barne -og ungdomsserier. Sandnes greier ikke helt å motstå denne fristelsen heller (hvis det ikke var forleggeren som ville ha det sånn, da), og overselger fortsettelsen en smule, etter min mening.  Men han har et visst belegg for det, da Krypto 2 allerede er på utgivelsesplanen for i høst (advarsel: spoiler i linken). Hovedsaken er at første bok har en fullgod avslutning, uten andre løse tråder enn den som trengs til en oppfølger, og et premiss som er tilfredsstillende utviklet og presentert.



Krypto – Ned i dypet
Av Hans Jørgen Sandnes m/Sandnes Media
150 sider
149 kr.
Gyldendal



Les også:
Intervju med Hans Jørgen Sandnes

1 tanke om “Eventyr i Sjøgrønt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *