Mange ser på Rodolphe Töpffer som tegneseriens far. Det som ikke er like kjent, er at en bok basert på Töpffers arbeid ble utgitt i Norge i 1847.
Denne artikkelen sto på trykk i Sydvesten 13. februar. Serienett gjengir den i samband med at det svenske forlaget Epix har gitt ut Rodolphe Töpffer på nytt i samleboken «Komiska Bildromaner».
Når man ser nærmere på tegneseriens historie, mener mange at man ikke kommer utenom Rodolphe Töpffer. Den sveitsiske skolemesteren laget både bildefortellinger og en lærebok i hvordan man skulle lage slikt arbeid. I tillegg er han mannen bak det mange mener er den første tegneserieboken i Norden, “Herr Stankelbeens Mærkværdige Reiser og selsomme Eventyr”.
Det er mange definisjoner for å beskrive den niende kunstart, tegneserien. De ulike definisjonene vektlegger forskjellige aspekter ved kunstarten, men samtidig gir de gode utgangspunkt for å kunne diskutere tegneserien og dens plass i kunst- og litteraturhistorien. Personlig liker jeg veldig godt norske Morten Harpers definisjon, som på mange måter skjærer tegneserien som uttrykk ned til noe helt enkelt: ”Tegneserier er bilder i sekvens – med eller uten tekst”.
Ulempen med å bruke denne definisjonen, er at man gjør tegneserier til noe som alltid har vært laget. Uansett når og hvordan en bildesekvens ble til, så vil det være en tegneserie. Selv mener jeg at man også bør sette inn en demarkasjonslinje i tid. Den kan vi knytte opp til skapelsen av de amerikanske avistegneseriene på slutten av 1890-tallet, fordi mye av det formspråket vi finner der har påvirket kunstarten gjennom hele det forrige og starten av dette århundret. Et godt sted å starte, er med Katzenjammer Kids og Rudolph Dirks. Da kan vi si at den moderne tegneserien begynte i 1897. Det betyr ikke at bilder i sekvens laget tidligere enn 1897 ikke inngår i tegneseriens historie. Snarere tvert imot. Mange slike bilder i sekvens danner grunnlaget for den moderne tegneserien, og jeg velger å bruke begrepet før-tegneserier for slike arbeid. Det sammenfaller med det engelske begrepet «proto comics», og under dette begrepet kommer definitivt Rodolphe Töpffer og hans bildefortellinger inn.
Rodolphe Töpffer (1799-1846) var rektor på en internatskole i sveitsiske Geneve. Han likte godt elevene sine, og ved en rekke anledninger laget han fortellinger til dem i ord og bilder. Töpffers far hadde vært kunstner, og sønnen prøvde seg som maler. Etter hvert fikk han problemer med synet og måtte legge den karriereveien på hyllen. Like fullt fortsatte han å tegne, og han hadde tanker rundt hvordan godt, kunstnerisk arbeid skulle være.
Flere av bildefortellingene han laget ble publisert i små opplag. Noen av dem fant veien til den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe. Goethe var veldig begeistret for det han leste, og han skrev i positive ordelag til Töpffers venn Frédéric Soret om fortellingene han hadde lest: «Det er virkelig for vanvittig og underlig, men det gnistrer virkelig av talent og vidd; kunstnerisk bemerker man hvordan tegningen, det skisserte verket, viser hvor mye M. Töpffer kunne oppnå hvis han realiserte sitt fulle potensial».
Etter hvert som Töpffer laget nye bildefortellinger, valgte han å skrive ned tankene om arbeidet i et essay. Det fikk den franske tittelen “Essai de physiognomonie” og er senere utgitt flere ganger. Blant annet kom det en engelsk oversettelse i 2017 av John McShane, som fikk en lite historisk korrekt tittel i form av “How To Create Graphic Novels”. Like fullt er essayet til Rodolphe Töpffer et tidlig arbeid som skildrer både kunstnerisk arbeid og tegnede uttrykk som del av en handling. Her beskriver Töpffer blant annet ansikter og hoder som del av en grafisk fortelling, og han har også eksempler på sekvensiell handling. Töpffer legger vekt på at en fortelling i bilder kan inneholde mye informasjon. I oversettelsen til McShane heter det at “a whole novel’s worth of material can be the equivalent of the six engravings by William Hogarth which make up his Marriage a la Mode, or the twelve plates of his Industry and Idleness”. Töpffer anbefaler da også i verket at man bør se nærmere på arbeidet til Hogarth (1697-1764) for å få med seg fordelene ved en grafisk fortelling fremfor en roman i prosaform.
I de mange bøker og oversikter som er laget over tegneserier i Norge, har som regel diskusjonen gått om Katzenjammer Kids-utgivelsen “Knold og Tot i Skole” fra 1911 har vært den eldste tegneserieutgivelsen i landet. Det finnes argumenter for at det kan være andre utgivelser, og da jeg diskuterte dette på Facebook-gruppen til det norske tegneserietidsskriftet Serienett i 2015 fikk jeg en utfordring fra den finske tegneserieviteren Ville Hänninen. Han viste til at “Histoire de Monsieur Cryptogame” var utgitt i både Finland, Sverige og Danmark, så kanskje det også fantes en norsk utgave? Jeg begynte å sjekke diverse kilder, og fant etter hvert noen hint i arkivene til det norske Nasjonalbiblioteket at den danskspråklige boken “Herr Stankelbeens Mærkværdige Reiser og selsomme Eventyr” hadde vært i salg i Norge fra 1848 og utover. Det er ikke noe uvanlig at danskspråklige bøker har vært distribuert og solgt i Norge. Dansk var brukt som skriftspråk i Norge lenge etter unionsoppløsningen i 1814, og enkelte aviser brukte i praksis dansk språk til langt ut på 1920-tallet.
Boken var ikke tilgjengelig på noe norsk bibliotek, så jeg stilte noen spørsmål til norske samlere jeg kjenner. Ingen av dem satt på noe eksemplar av boken, så da tenkte jeg at kanskje jeg skulle sjekke nærmere i Danmark. Boken hadde tross alt vært registrert i det danske indekset Komiklex, der tredje utgave fra 1989 dokumenterte danske tegneserieutgivelser helt tilbake til 1847 og nettopp “Herr Stankelbeens Mærkværdige Reiser og selsomme Eventyr”.
I Danmark fant jeg boken i samlingen til Det kongelige bibliotek i København. Jeg fikk sjekket nærmere utgivelsen, og på tittelbladet viste det seg at dette faktisk var en samproduksjon mellom et dansk og et norsk forlag. Den norske utgiveren var Feilberg & Landmark med tilholdssted i Kristiania, et tidligere navn på Oslo. Dermed var “Herr Stankelbeens Mærkværdige Reiser og selsomme Eventyr” også en norsk utgivelse.
I mange omtaler av boken skulle man tro at dette er Rodolphe Töpffers arbeid alene. Det er ikke riktig. Tegningene i “Herr Stankelbeens Mærkværdige Reiser og selsomme Eventyr” og den svenske versjonen “Herr Spindelbens märkvärdiga irrfärder och sällsamma äfventyr till lands och vatten” skiller seg nemlig fra Töpffers opprinnelige arbeid i “Histoire de Monsieur Cryptogame”. Her har det vært inne en annen tegner som har laget sin versjon. I flere artikler om utgivelsen, er den tyske forfatteren Julius Kell nevnt. I følge den tyske tegneserieskaperen og tegneserieviteren Simon Schwartz tok Kell de franskspråklige tekstene til Töpffer og gjorde dem om til tyske tekster på verseform. Dette skriver Schwartz i et forord til boken “Die Liebesabenteuer des Monsieur Vieux Bois und andere Geschichten” fra 2016. Denne samler bildefortellingene til Rodolph Töpffer i tysk språkdrakt. Schwartz forteller videre at Julius Kell fikk vennen M. Fr. Bode til å ta utgangspunkt i tegningene til Töpffer for å utforme litografier til den tyskspråklige bokutgivelsen, som fikk navnet “Fahrten und Abenteuer des Herrn Steckelbein”.
De skandinaviske versjonene av “Histoire de Monsieur Cryptogame” baserer seg på denne tyske utgivelsen. I den svenske er denne krediteringen brukt: «Komiskt album, författadt i teckningar af Jockum Träsnidare och upplyst i konstiga rim af Oddvar Odd». Den tilsvarende krediteringen i den dansk-norske utgaven er “Et comisk Album affattet i Tegninger af Jockum Træsnider og oplyst i kunstige Riim af Lars Riimsmed”. Ut fra disse lignende beskrivelsene skulle man tro at det har vært et samarbeid mellom utgiverne i Stockholm, København og Kristiania. Interessant nok hevder boken “Anonym- og Pseudonym-Lexikon for Danmark og Island til 1920 og Norge til 1814” at det formodentlig er Oskar Patrick Sturzenbecker som står bak. Her er det sannsynlig at utgiverne egentlig mener den svenske forfatteren Oskar Patrik Sturzen-Becker. Denne sammenblandingen gjør at det er mulig å spekulere i at det var Sturzen-Becker som stod bak pseudonymet Oddvar Odd og dermed også oversettelsen til svensk.
I en annen bok blir nemlig Lars Riimsmed identifisert som en helt annen person. I biografien “Hanna Winsnes – Dagsverk og nattetanker” trekker nemlig Hilde Diesen linjer til en dansk slektning av den norske forfatteren, nemlig nevøen Vincens Strøm (1818-1899). Hun identifiserer Strøm som mannen bak pseudonymet Lars Riimsmed. Vincens Strøm var “en dyktig tegner og en flittig vitsemaker” som først hadde tatt en teologisk embetseksamen. Senere utdannet han seg innen naturvitenskap og geografi og ble etter hvert lærer ved katedralskolen i Odense fra 1850. Før den tid stod han for en versifisert gjendiktning som ble publisert som “Herr Stankelbeens Mærkværdige Reiser og selsomme Eventyr” der “hovedfiguren var en lidenskapelig sommerfuglsamler”. Det kan være verdt å nevne at Strøm på sine eldre dager skrev et naturvitenskaplig verk om nettopp sommerfugler, “Danmarks større Sommerfugle”.
“Herr Stankelbeens Mærkværdige Reiser og selsomme Eventyr” er den viktigste utgivelsen av en før-tegneserie i Norden. Det er interessant at den er utgitt i både Sverige, Danmark, Norge og Finland i forkant av at Töpffers egen versjon ble publisert i enkelte av disse landene.
