Serienett har tatt en prat med en av de store veteranene innen tsjekkiske tegneserier, Lucie Lomova, kort tid etter at hun gjorde ferdig en animert versjon av sin mest kjente serie.   

Av Trond Sätre

 Du har vært lenge i tegneseriebransjen. Kan du fortelle oss litt om hvordan det begynte? Hva fikk deg til å bli tegneserieskaper?

Jeg har alltid elsket tegneserier, i tillegg til bøker, illustrasjon og kunst. Som barn kunne jeg bare ikke bestemme meg for om jeg skulle bli maler eller en forfatter, så jeg gjorde alt. Senere gikk det opp for meg at tegneserier omfatter både skriving og tegning, så det var det beste historiefortellingsverktøyet for meg. Jeg begynte å publisere striper og vitsetegninger på videregående skole. Det var på 80-tallet, da det kommunistiske regimet var blitt svakere, men de satt fortsatt med makten. Det fantes nesten ingen tegneserier i Tsjekkoslovakia, fordi de ble betraktet som en dekadent, vestlig kunstform. Det fantes noen tegneseriestriper, men bare et tegneserieblad, Dikobraz (Piggsvin).  Det omtalte seg selv som et «satirisk og humoristisk» tidsskrift, men du kan vel tenke deg hva slags satire det var med tanke på at bladet ble utgitt av sentralkomiteen i kommunistpartiet … Men noen gode tegneserier dukket opp der, og det var veldig populært. Barna fikk sitt eget tegneserieblad, Čtyřlístek (Kløver). Og noen år senere ble Čtyřlístek vertskap for barneserien min, Anca og Pepík.

Anca & Pepík ser ut til å være din mest kjente serie. Hvorfor tror du den ble så populær?

Jeg vet ikke, kanskje fordi historiene er interessante og barna lett kan identifisere seg med hovedpersonene. Anca og Pepík er to musebarn som opplever forskjellige eventyr i ulike sjangre, noen ganger er det en detektivhistorie, noen ganger et eventyr eller en hverdagslig historie. Stemningen er ganske gammeldags, noe som skaper en følelse av trygghet og «gode gamle dager». Jeg og søsteren min Ivana skapte de to figurene ved en tilfeldighet, og den første historien ble laget veldig spontant. Anca og Pepík bare dukket opp på papiret, og vi likte å leke med dem. Da vi senere ble bedt om å lage flere episoder senere ønsket ikke søsteren min å fortsette, hun hadde andre ting å gjøre, så jeg gjorde det på egen hånd i de neste ti årene. Etter mer enn seksti episoder var jeg utslitt, og bestemte meg for å slutte. Men serien kom tilbake i andre former, det ble laget dukketeater og nå er vi ferdige med en sju episoders tegnefilmserie for tsjekkisk fjernsyn. Og denne høsten blir de to første samlebindene med Anca & Pepík utgitt.

Hvordan var det å jobbe med den animerte versjonen av Anca & Pepik?

Det var mye arbeid, mye mer enn jeg trodde. I løpet av tre år skrev jeg sju manus og lagde fargemodelltegninger av alle figurer og objekter, jeg kontrollerte og korrigerte layouts og tegnet over 300 akvarellbakgrunner. Til å begynne med trodde jeg at jeg ville greie å gjøre andre ting, for eksempel tegneserier, utenom, men det var nesten umulig. Det var en flott sjanse til å lære hvordan klassisk animasjon ser ut, og å se alle faser av produksjonen. Jeg møtte mange hyggelige mennesker der, og er glad for å ha fått denne erfaringen.

Men når du lager tegneserier må du være ekstremt tålmodig, må kunne være limt til pulten din i timevis. Og animasjon er en enda mer tid og-energikrevende aktivitet. Og i tegneserier er du på egen hånd, men på den annen side betyr det at du kan gjøre hva du vil.  Det er et enmanns, eller en kvinnes, show. Du er din egen regissør, skuespiller, scenograf etc.

Hva er din største inspirasjon, enten det er innen tegneserier, litteratur eller kunst?

Det høres ut som en stor klisjé, men det er sannheten: min største inspirasjon er livet, naturen, alt jeg ser og opplever. Jeg tenker mye på lys og linjer, på forholdet mellom linje, farge og lys, og prøver å utforske det, og jeg er nysgjerrig på hvordan andre håndterer det. Jeg liker å se på andre kunstneres verk, og det er så mange av dem som jeg liker! Når det gjelder skrivingen kan du lære teori og gode råd og prinsipper, men det må være en sterk idé i utgangspunktet, en som jeg forelsker meg i, og som kan lede meg gjennom hele prosjektet.

I de senere årene har du laget flest tegneserier for voksne. Hvordan sammenligner du det å lage tegneserier for barn med å lage tegneserier for voksne? Hva synes du er mest utfordrende og givende?

Jeg deler det ikke inn så strengt. Jeg tror du bare har noen få begrensninger når du jobber for barn – ikke bruk vanskelige fremmedord, ikke for mye ironi eller referanser som bare voksne vil kjenne igjen, etc. Og barna trenger lykkelige slutter, selvfølgelig. Men det grunnleggende er likt. Når jeg lager tegneserier for barn, gleder jeg mitt indre barn. Når jeg lager tegneserier for voksne, henvender jeg meg til meg selv også. Jeg liker barnebøker som fungerer på flere nivå, som morer foreldrene også.

Komiksfest blir det ikke noe av i år, men i tillegg til Natsucon har vi KOMA i Brno som finner sted sent i september. Hva håper eller ønsker du for festivalene i år?

Det kan virke som om Komiksfest er slutt for alltid, noe jeg virkelig beklager ettersom det hadde blitt en viktig milepæl i det tsjekkiske tegneseriemiljøet. Miljøet får ikke nok støtte fra staten, og det er så vanskelig å finne andre finansieringskilder. I år besøkte jeg Natsucon, som hovedsakelig dreier seg rundt manga, Men det var en liten del viet til andre, la oss si, alternative, tegneserier, som jeg er interessert i. Dette var mye takket være Kristian Hellesund, som har vært på Komiksfest mange ganger, og han ser ut til å kjenne det tsjekkiske tegneseriemiljøet ganske godt. Jeg har ikke vært på KOMA ennå, så jeg kan ikke sammenligne den med Komiksfest. Uansett håper jeg at tsjekkiske tegneseriers framtid er lys og lovende!

Les også: Øyer i et japansk hav