«Bøllefrø – Den store eplekonkurransen» er en lovende debut, og et friskt tilskudd til kanskje den mest populære subsjangeren innen barnetegneserier  

Lenge fikk internasjonale forfattere/tegnere anført av Dav Pilkey dominere det suksessrike markedet for kaotiske og breiale tegneserier for barn, tilsynelatende uten at norske utøvere stilte seg spørsmålet:

«Kan ikke vi også gjøre noe sånt?»

Så begynte noe å skje. Så nylig som i august kom A1/Subwoolfer-stjernen Ben Adams og tegner Martin Aas med «Subwoolfer – Oppdrag Bestemor«. Men det måtte en debuterende auteur til for å tilføre sjangeren et helt nytt, norsk konsept.

Denne auteuren heter S.G. Bjørdal, og heltinnen i serien hennes er ei tøff lita kattejente ved navn Sid (forkortelse for Sidsel). Hun er ni år (serien hennes er derimot for aldersgruppe 6 år og oppover), og historien begynner når hun må bo hos onkelen Pål mens mammaen hennes er på jobbreise. Pål er en idiot savant-oppfinner, det vil si at han kan lage hva som helst, men han kan ikke bruke det ordentlig. Derfor kommer han i beste fall på andreplass i hver eneste konkurranse han deltar i, selv om han alltid finner opp hjelpemidler for å jukse.  Hans nyeste prosjekt er å vinne en konkurranse om å dyrke fram de fineste eplene. Til dette formålet skaper han sine egne genspleiste minions, de titulære bøllefrøene.

Jeg ser et problem med at serien øyensynlig er oppkalt etter et plottelement som er spesifikt for den første¹ boka, men det kan vi komme tilbake til senere.

Framfor alt er det tydelig at Bjørdal har lært oppskriften på suksessen til Dav Pilkey, Mark Bradley og andre skapere av breiale barneserier. Ingen situasjon er så triviell at den ikke kan blåses ut av alle proporsjoner – jo mer trivielt utgangspunkt, dess bedre, faktisk – og nærmest gjøres til et spørsmål om liv og død. Det ROPES mye og snakkes stadig i STORE FONTER (merk deg at teksten er håndskrevet av serieskaperen), og alle reagerer mest mulig rasende, desperat eller entusiastisk på alt de opplever.  

Og søte dyr, selvfølgelig. Alt blir bedre med funny animals.

Bjørdal benytter seg av en økonomisk tegneprosess med tjukke streker, flate farger, store ruter og få detaljer. Slik greier serieskaperen å produsere 200+ stort sett sammenhengende sider som er morsomme og travle nok til å holde på ungenes oppmerksomhet, Og morsomt er det, tross i mange gjentakelser og nærmest overlagte forsøk på å være anmassende. Eller kanskje delvis på grunn av disse. Historien roter seg vekk en liten stund mot slutten, men samler trådene igjen tidsnok til finalen. Til å tilhøre en subsjanger som framelsker det absurde og anarkistiske, virker «Den store eplekonkurransen» ganske metodisk fortalt.

Så anarkistisk er den da heller ikke; Sid er den typen veslevoksne og etiske barnebokhelt som står for fornuften i kontrast til voksen dumskap generelt og onkelens dumskap og uærlighet spesielt, men som samtidig er barn nok til å være en identifikasjonsfigur.

Men hun er ikke morsom i seg selv, og det varierer fra scene fra scene hvor handlekraftig hun er. Er det kanskje derfor serien ikke er oppkalt etter henne? 

«Bøllefrø» er en fengende tittel, og slett ikke dårlig som ordspill, men etter å ha lest første boka kan jeg ikke se at serien er avhengig av å dreie seg rundt de bokstavelige bøllefrøene. De tar ikke så mye oppmerksomhet fra Sid og onkelen. S.G. Bjørdal har et dugende premiss og en lovende debut med første bindet av denne serien. Hun bør gi hovedpersonene friheten til å leke seg med nye ideer også i framtiden.     

Bøllefrø (1) – Den store eplekonkurransen
Av S.G. Bjørdal
234 sider
299 kr. (veil.)
Aschehoug

1. Ettersom det står «1» på ryggen, får vi tro at dette er ment å være første boka i en serie ↩︎