I Drageviking fortsetter Odin Helgheim å kombinere norrøn mytologi og manga-estetikk i en ny tegneserie. Gjennom trellen Sigurd Ormøye fortelles en historie om styrke.
Med en tydelig manga-estetikk inspirert av shounen-sjangeren, men i en vestlig strek, leverer Helgheim første bok i en ny serie på et høyt nivå. Historien følger den unge trellen Sigurd Ormøye, som ønsker å bli sterkere i en verden der mennesker – blant annet vikinger – og drager lever side om side.
Og da kunne det kanskje være fristende å sammenligne boka med en velkjent Hollywood-franchise som «Dragetreneren», men «Drageviking» er i høyeste grad sin egen greie. Ikke er den så lik «Ragnarok» heller, noe som vi snart skal komme tilbake til.
«Drageviking» inkluderer mange av ingrediensene som kjennetegner en god sjangerserie: energisk fortelling, visuell kraft og drivende action. Likevel kunne oppskriften hatt litt mer krydder for å engasjere leserne sterkere på et emosjonelt plan.
Tydeligvis har serieskaperen inkorporert ulike elementer fra tidligere verk (Ragnarok, Odins udyr, Edelmot) i den nye bokserien – som snakkende dyr, humoristiske karakterdesign og ikke minst dynamiske kampsekvenser. Integreringen fungerer godt og viser at Helgheim har modnet som serieskaper. «Drageviking» er en frisk og lovende start.
De tre første kapitlene i boka følger en typisk manga-struktur, med en grei introduksjon av karakterer, definerte konflikter og hint om kommende hendelser. Tempoet bidrar til å trekke leseren inn, samtidig som vi får tid til å bli kjent med figurene og deres hverdag. Den viktigste bifiguren, Stein Steinsson (Ormøyes herre), fremstår som interessant; selv om de har en klassisk «mester og slave»-relasjon, brukes interaksjonene deres på en underholdende måte som også tyder på et vennskap.
Riktignok kunne vi fått mer innsikt i hovedpersonen. Et kort glimt av Ormøyes bakgrunn forteller oss ikke så mye om hovedkarakteren, noe som gjør han mindre relaterbar. Ormøyes ønske om å bli sterkere er et klassisk trekk i japansk shounen-fortelling, men vi får aldri se hvordan han faktisk bearbeider opplevelsene sine. Hadde Helgheim vist mer sårbarhet og kanskje brukt litt indre monolog, kunne leserne knyttet sterkere bånd til ham og virkelig heiet ham fram. I kontrast ser vi at Stein får en tydeligere utvikling, og fremstår som en større pådriver for historiens hendelser. Andre steder bruker serieskaperen tilbakeblikk på en mer tilfredsstillende måte, som gir leseren et øyeblikk til å bli kjent med figurene.
Når det gjelder konflikten, kunne den hatt større emosjonell tyngde. Ormøye står sjelden i fare for å miste noe som virkelig betyr noe, og de raske endringer i motivasjon gjør at spenningen mister kraft. Konflikten føles derfor mer som et dramatisk høydepunkt enn et vendepunkt som virkelig utfordrer hovedpersonen. Likevel legger disse elementene et solid grunnlag for videre utvikling, og gir rom for både karakterbygging og handling i de neste bøkene.
Som i Ragnarok befinner vi oss i en fantasy-basert vikingverden. Sammenlignet med førstnevnte, som hadde et mørkt og alvorlig preg (for det meste), fremstår Drageviking mer leken og visuelt fargerik. Helgheim ser ut til å ha funnet større selvtillit, særlig i måten han bruker komiske sidekarakterer, og i den tydelige visuelle rytmen han bruker for å skape variasjon.
Selv om hovedpersonen fremstår som noe mystisk på nåværende tidspunkt, legger Helgheim inn visuelle hint og symboler i introduksjonen – for å bygge forventning uten å avsløre for mye. Denne typen foreshadowing skaper et narrativt bånd mellom fortid og fremtid som får leseren til å spekulere hva som kommer til å skje. Det hjelper på engasjementet.
Ruteoppsettet er tydelig og lett å følge, noe som bidrar til en god leseopplevelse – spesielt for lesere i barneskolealder.
Designet på figurene i Drageviking er visuelt imponerende. Helgheim bruker et forenklet formspråk med en betydelig komedisk effekt. For eksempel Steinsson og hans far er tegnet veldig runde og karikerte i kontrast til den mer «normalt» utseende Ormøye. En annen skikkelse som man kan merke seg, selv om han får lite «rutetid» er Kåre den spisse; den overdrevent spisse haken gir han et særegent uttrykk. For å forsterke effekten kunne Helgheim med fordel tegnet ham inn i noen ekstra ruter og gitt ham en tydeligere introduksjon før han forsvinner fra scenen.
Streken er et av bokas sterkeste kort: Med kombinasjonen av dynamiske kamper og uttrykksfulle, kuriøse og varierte figurer som ofte står i kontrast til hverandre, har Helgheims lykkes med å finne en strek som passer tonen i historien, og sin egen balanse mellom mangaens energi og den nordiske stemningen i seriens univers.
Drageviking er en bokserie som vil treffe unge lesere og manga-fans. Serien kombinerer klassiske shounen-elementer med norrøn mytologi og vikinghistorie. Med litt mer emosjonell dybde og en konflikt som utfordrer hovedkarakteren på det personlige, kunne dette blitt en virkelig minneverdig leseopplevelse. Likevel står boka støtt som en spennende og visuelt imponerende introduksjon til Ormøyes eventyr – og et lovende første steg i Helgheims nye univers.
Drageviking – Bok 1
Av Odin Helgheim
120 sider
299 kr.
TNT/Bonnier
