Etter sju hybridbøker er den første rene tegneserien om Edward Rubikons Mysterier her. «Julebukkenes natt» har blitt en julespesial med halloween-estetikk.
Mitt umiddelbare inntrykk er at lite har gått tapt i overgangen fra blandet prosatekst til ren tegneserie. Fortellerstemmen har alltid vært Edwards egen, og det er et poeng at han ikke skjønner så mye mer enn oss av hva som til enhver tid foregår. Selv om han er en selvutnevnt ekspert på alt overnaturlig, Dermed forblir han leserens identifikasjonsfigur.
Årets monster er den titulære Julebukken, noe som fikk meg til å nøle en smule, allerede første gangen jeg hørte tittelen. Ganske tidlig kom den også, i september, så hvor lenge burde vi vente med å anmelde denne? Er det egentlig en halloween-historie, eller passer den bedre som et julegrøss? Før eller etter 31. oktober? Jeg endte på etter, men ser ikke bort fra at Aleksander Kirkwood Brown mener den kan gå begge veier. Ikke minst siden han name-dropper Burton/Selicks Et førjulsmareritt (1993), en film som blir assosiert med begge høytider, to ganger i historien.
Historien begynner på typisk vis, med at et monster nærmest detter ned i fanget på Edward og vennene hans mens de holder på med noe annet – I dette tilfellet å gå julebukk. Kirkwood Brown har skjønt at skikken med å gå julebukk er smule arkaisk for moderne unger, så det er Edwards mor som setter dem på ideen.
Trusselen fra årets monster involverer denne gangen en annen unge også, Julian, som Nadira har en dårlig skjult forelskelse i. Vel, det er en måte å gi en bifigur mer dybde på. Og det fungerer, i alle fall litt. Ikke minst fordi det inspirerer Kirkwood Brown til å komme opp med et poeng som jeg tror han kan ha lånt fra det andre Krüger & Krogh-albumet, «Spøkelseståken»: Å vær en hemmelig actionhelt ødelegger kjærlighetslivet ditt. Forklart på en mer barnevennlig måte, selvsagt.
Og Julian slipper å bli et offer for «beleilig hukommelsestap»-tropen, uten at jeg tror serien trenger ham som en ny fast bifigur i nærmeste framtid. Han fungerer bedre som et plottredskap.
Ellers er det framgang å spore i karakterutviklingen generelt. Jeg tror det er lettere å se i en historie der en gjeng unger bare får samhandle som venner, uten at hovedpersonen prøver å sette det hele i en narrativ kontekst.
Serieskaperne virker veldig nøye på at Julebukken må forbli nordisk, og unngår derfor å kalle ham Krampus (selv om en artikkel bak i boka innrømmer at Krampus også er en greie, og at han likner litt). Men fordi de dermed heller ikke kan lene seg for mye på Krampus-legenden, snekrer de sammen en delvis ny mytologi for Julebukken av noen løst sammensatte ideer. Den ideen som utvilsomt fungerer best, er at Julebukken nærer seg på fryktkulturen som internett har skapt. Men siden det er en barneserie, kan de ikke gjøre for mye ut av dette satiriske poenget, og figuren ender med å ikke virke like truende som den kunne vært. Litt for mye av intrigen rundt ham er avhengig av en beleilig magisk trylledrikk.
Andreas Iversen gjør sitt best for å få Julebukken til å se farlig ut likevel, og det redder noe av inntrykket. Forsiden hans sørger nok også for å holde de aller minste barna unna.
Tross i skumle bukkemenn lykkes serieskaperne med å skape julestemning i tillegg. Som kjent er ikke dette eneste gangen i år at Aleksander Kirkwood Brown har kombinert julekos med grøss. Og selv om den enkle streken hans vanligvis ser bedre ut i mindre format, er det flere scener hvor Iversen greier å utnytte den ekstra plassen til å få fram mer av både action, grøss og komedie
Uten prosatekst er «Julebukkenes natt» selvsagt raskere utlest enn de vanlige bøkene, men med et spesiallaget «Julebukkspill» bak i boka, er en ekstra liten time til med underholdning sikret for familien. Hele pakken passer aller best til romjula, som man kunne ventet.
Edward Rubikons Mysterier – Julebukkenes natt
Skrevet av Aleksander Kirkwood Brown, tegnet av Andreas Iversen
56 sider
249 kr.
Cappelen Damm
Les om de andre bøkene i serien:
Kong Grimms Hevn
Den Siste Halloween
Hekseskogen
Demonbyen
Draugens vrede
Tidsvampyrene
