«Tidsvampyrene» er den første Edward Rubikon-boka som er sci-fi, eller i alle fall science fantasy, heller enn gotisk fantasy.
Den sjuende boka i serien begynner derfor litt friskt, med en typisk dystopisk sci-fi-scene. Helten klatrer opp på en haug, ser forskrekket ut på en dyster ruinhaug og utbryter «Hva har de gjort?»
Helten er selvsagt Edward, og etter den pirrende prologen hopper vi tilbake til nåtid. Edwards venner forsvinner en kveld på vei til kino, og han oppdager etter hvert at han er den eneste som husker dem, av en eller annen grunn. Neste kveld er Edward selv nær ved å bli bortført av de ansvarlige, tidsvampyrene, før en mystisk fremmed hjelper ham med å flykte i noe som likner et romskip.
Om forrige bok konkluderte jeg med at det var opp til Andreas Iversen å gjøre historien spennende. Denne gangen er det definitivt mer opp til Aleksander Kirkwood Brown, for ideene i «Tidsvampyrene» er mye viktigere enn i den grafiske framstillingen. Fordi historien er såpass fyldig er det ikke overraskende at «Tidsvampyrene» er den lengste boka i serien (skjønt med en liten margin; «Demonbyen» er knapt ti sider kortere)
En skulle tro at en historie om tidsreiser ville by på mye visuell variasjon, men først og fremst er det Grimsrud (Edwards hjemby) i det 19. århundret som gir tegneren litt anledning til å boltre seg. Også coveret, det er det stil over! Selv om han fortsatt har en renhet og en enkelhet som står i kontrast til historiens ambisjoner, har tegnestilen til Iversen gradvis endret seg i de senere bøkene, i mer stilistisk og elastisk retning. Dette mener jeg er den beste tilnærmingen i en serie der det fantastiske ikke bare står sentralt, men hvor det fantastiske også endrer karakterer, eller til og med sjanger, fra bok til bok. «Tidsvampyrene» er den første Edward Rubikon-boka som er science fiction, eller i alle fall science fantasy, heller enn gotisk fantasy.
For en sci-fi-kjenner er det lett å gjette seg til mye av det som skjer, og jeg vil tro at det også gjelder mange barn i den eldre målgruppa, men ikke alle. Mulighetene for å bli overrasket er fortsatt til stede her og der, for eksempel i avsløringen av detaljer fra Rubikon-familiens fortid. Kanskje den mest originale ideen er at vampyrene livnærer seg på folks minner, og derfor velger bytte basert på kvalitet heller enn kvantitet – Dvs. de som har hatt de rikeste livene. F.eks. bortførte de Elvis Presley (og ikke den 16. august 1977).
I den forstand får også Kasper og Nadira en litt interessant relevans, selv om jeg fastholder at de fortsatt er mer redskaper enn personligheter, og at det er problem. Men Nadira får alle fall et brilliant lite øyeblikk der hun subverterer sjangertropene (av typen «hvorfor ikke bare velge den enkleste løsningen?»)
Serien har alltid lånt fra populærkulturen som en tematisk nødvendighet, men det er lettere å se denne gangen. Delvis på grunn av Kirkwood Browns iver etter å bruke referanser, både generelle som går dataspill og superheltfilmer, og (i tillegg til Elvis) noe såpass konkret som «Imperiet slår tilbake». Men også ved at han bruker et stort utvalg av kjente populærkulturelle troper for å sette sammen historien. Kanskje fordi forfatteren griper fatt i mer moderne sjangertroper er det lettere å se når, og i hvilken grad, han tyr til klisjeer. Jeg er villig til å se på dette som en slags form for voksesmerter når «Edward Rubikons Mysterier» prøver å sprenge sine egne grenser.
Edward Rubikons Mysterier – Tidsvampyrene
Skrevet av Aleksander Kirkwood Brown, tegnet av Andreas Iversen
176 sider
279 kr. (veil.)
Cappelen Damm
Les om de andre bøkene i serien:
Kong Grimms Hevn
Den Siste Halloween
Hekseskogen
Demonbyen
Draugens vrede
