
Fantomets comeback som periodikum i norske bladhyller kunne begynt bedre, men uansett er det trivelig å finne et Fantomet-album i de etter hvert så skrinne seriehyllene våre.
Det har vært lenge stille fra den norske Fantomet-redaksjonen, bortsett fra en serie jule-( eller års-)album de siste årene. Regulære hefteutgivelser stoppet i årsskiftet 2018/19. Årets nykommer forventes å innlede en ny ære for regelmessige utgivelser, så man er rimelig forventningsfull når man – etter en stunds iherdig søk – endelig finner produktet.
(Legg inn «Du finner ikke Fantomet, han finner deg» jungelord-vits etter eget ønske her)
Bak en noe anonym forside som indikerer at man vil finne stoff fra ‘den historiske Fantomet’ skjuler det seg en krysning mellom en bok og et album. Hefte er det uansett ikke, her mangler så å si all redaksjonell røst, bortsett fra en kort ingress som forteller at boka er satt sammen med stoff fra den svenske ‘Fantomen’-redaksjonen.

Innholdslista teller fire historier, to i farger og to i svart-hvitt. Vi starter like godt med den første fargehistorien; ‘Lenkenes Kyst¨’, som har gitt tittel til samlingen. Det er en fortelling fra den svenske redaksjonen, aldri før publisert i Norge. Det er et pluss, men dessverre det eneste. Historien er tynn og skjemmet av noen tekniske feil som forvirrer oss i starten. Tegningene er greie nok, men ikke noe mer. Skurken avsløres i de fire første rutene, deretter følger en tradisjonell slavehandelfortelling som til slutt forpurres av vår mann. Førsteinntrykket er at hvis dette er representativt for ‘Fantomen’-historier blir jeg betenkt.
Neste historie (svart/hvitt) er skrevet av den norske forfatteren Idi Kharelli for det norske Fantomet-bladets 20-års jubileum. En fiffig vri, der vår mann blir oppfordret av den daværende redaksjonen til å berette om hvordan legenden om «Mannen som ikke kunne dø» oppsto. Akkurat dette temaet er interessant nok, men jeg føler at sjørøvere, pirater og skurker i alle verdens havnekneiper bidrar bedre til den legenden enn denne litt kavete historien. Her tynes poenget ut i det uendelige, dessverre.
Så kommer en norsktegnet klassiker, illustrert av legendarisk Knut Westad. I ‘Trommeslagerens hevn’ må man kunne påstå at ikke bare er Westad helt på topp kunsterisk sett, han står heller ikke noe tilbake for like legendariske Sy Barry. Dette er kraftfulle saker fra forfatteren Worker og potent illustrert av Westad. Den nye fargeleggingen kler dette lille mesterverket perfekt, og jeg, som har glemt (eller ikke lest?) denne perlen fra 80-tallet ble rikelig underholdt. En guffen trommeslager med magisk vri, pluss en diger svart panter gir vår mann nok å bestille.

Albumet avsluttes av en nyere svensk ‘Fantomen¨-historie, som dessverre ikke er særlig mye bedre enn den innledende. Vi befinner oss i Karpatia, et sted vår mann besøker av og til – og hvor han alltid havner i problemer av det okkulte slaget. Området inviterer jo til slikt, og det som på overflaten ser ut til å være en moderne protestaksjon mot ‘Big Tech’ viser seg fort å bli en blanding av Golem og Frankensteins Monster. Det går hurtig for seg, og ikke alltid like logisk. Tegningene er greie nok, men sammenlignet med den 40 år gamle Westad-perlen blir dette svakt.
Et greit album å starte en ny rekke periodika-utgivelser med, men det er rom for forbedringer. At det ikke satses på enda flere klassikere fra opphavsmannen Lee Falk er etter min mening et bra tegn. Dagens lesere trenger ikke flere opptrykk enn strengt nødvendig, man skal tross alt prøve å finne nye lesere nå. Om forlaget lykkes vil tiden vise, vi håper de overlever et stykke inn i neste år, og lenger! Uansett er det trivelig å finne et Fantomet-album i de etter hvert så skrinne seriehyllene våre.

Fantomet Spesial # 1/2025
Av diverse
Forord av redaksjonen
116 sider
129 kr.
Egmont







Heldigvis finnes en del virkelig bra nye FA-serier. Feks Pidde Anderssons lange epos om det 19. Fantomet på bryllupsreise i Paris og omegn. (Først publisert i Frews The Phantom.) Den er i seks deler, med spennende karakterbeskrivelser. Noe som fordrer at seriene trenger utvidet plass å boltre seg på.
Det hadde vært noe å få alle delene samlet på norsk!! Da snakker vi om et episk mesterverk.
Leste Karpatia-historien og fant den ganske fornøyelig, og litt trist. Den er både aktuell (bla er droner nevnt) og tilbakeskuende. Men først og fremst er det de treffende og til dels ironiske replikkene som løfter fortellingen. Vi kjenner igjen de griske holdningene, derfor er det befriende med et manus som gjør litt narr av skurkene. Hva mener du for øvrig er ulogisk her, Arild?