Den franske tegneserieromanens format har gitt oss flere selvbiografier som presenterer dypere innsikt i Midtøstens politikk, levesett og moderne historie. Etter «Persepolis» og «Fremtidens Araber» kommer Lewis Trondheim og kona hans nå med sistnevntes memoarer fra Irak. 

Birgitte Findakly jobber som fargelegger for franske tegneserieskapere. Hun har fransk mor og arabisk far, og tilbrakte barndommen i farens hjemland, under diktatur, før familien flyttet til Frankrike da hun var i tenårene.

Med den bakgrunnen virker det uunngåelig at den selvbiografiske tegneserien hennes «Mohnblumen aus dem Irak» (Valmuer fra Irak) blir sammenliknet med Riad Sattoufs «Fremtidens Araber»-bøker (og ja, jeg vet at jeg hamrer inn det poenget med mitt valg av overskrift). Så før jeg forteller hva som er ulikt med selve bøkene, la meg først komme inn på hva som er ulikt med forfatternes oppvekst. Mens Riad Sattoufs far var en sekulær muslim og en neo-intellektuell oppkomling, var Birgittes Findaklys far en kristen (ortodoks) irakisk tannlege av fin familie. Birgittes familie levde – tilsynelatende – ganske trygt i Irak på 60-tallet, tross i flere voldelige kupp, og nøt godt av en middelklasse-levestandard på vestlig nivå.

Som tegneserie har den også sitt eget uttrykk. Der Sattouf er opptatt av å dramatisere barndomsopplevelsene sine for å gjøre dem mest mulig til en tegneserie, er «Mohnblumen» mer som en samling med episoder, kronologisk fortalt. Dialog forekommer, men det meste av historien blir formidlet av Findaklys fortellerstemme. Ekteparet Findakly/Trondheims bok er altså «tørrere» – mer dokumentarisk, og mest opptatt av å informere.

Bokas viktigste særpreg er i Lewis Trondheims tegninger. Han har lagt seg på en naivistisk og stilisert strek som er imponerende uttrykksfull i sin enkelhet. Iblant prøver han seg også med litt mer kreative visuelle fortellergrep. Bildet av irakiske soldater som løper på en rekke forekommer flere ganger i begynnelsen av boka.  I et tilfelle bruker han samme bildet to ganger på samme side, men med et par av soldatene fjernet andre gangen; dette for å illustrere utrenskingene i samband med hvert nye kupp.  Han kunne i grunnen gjort mer av den slags; «show don’t tell» forekommer det for lite av. Stort sett er tegningene bare nøkterne illustrasjoner av teksten.

Som en illustrert memoarbok er «Mohnblumen» likevel engasjerende lesing, godt hjulpet av de mange observasjonene av kulturforskjeller og generelle merkverdigheter som kan prege dagliglivet i et diktatur. Saddam Husseins periode er bare omtalt i korthet, fordi det var etter Birgittes tid, men Irak var et underlig land, også før ham. Når Birgittes mor kjøper et ettbinds leksikon, oppdager hun at siden om Irak er klippet ut – ikke for å holde tilbake informasjon om Irak, men for å holde tilbake informasjon om Israel, som irakiske myndigheter nektet å omtale offentlig på 60-tallet. Fordi faren hennes jobber som tannlege for hæren blir telefonlinjen hans avlyttet, og privatsamtaler mellom han og kona kan plutselig bli avbrutt av en mann fra avlyttingen som klager på at de snakker fransk i stedet for arabisk. «Mohnblumen» er full av slike anekdoter, noen av dem små og pussige, andre mer komplekse og betydningsfulle. Sammenlagt utgjør de en rik og fascinerende oppveksthistorie fra en nasjon som ikke lenger ser ut til å ha noe annet enn en fortid.

Denne anmeldelsen er basert på den tyske oversettelsen av boka. Den engelske oversettelsen utkommer på Drawn & Quarterly i september

Mohnblumen aus dem Irak (Coqueliocots d’Irak)
Av Birgitte Findakly (forfatter, farger) og Lewis Trondheim (medforfatter, tegninger)
Oversatt til tysk av Ulrich Pröfrock
ISBN 9783956401206
122 sider
€ 18
Reprodukt