Krypto er bedre på drama enn på action. Femte bindet prøver så godt det lar seg gjøre å spille på seriens sterke sider, i alle fall visuelt.
I «Dypfryst» (en tittel som er forvirrende lik den forrige, «Frostrøyk»») er vinteren kommet til Saltvik. Vinterlandskap er gjerne litt enklere å tegne og ikke minst fargelegge, men Hans Jørgen Sandnes og hans team gjør sitt ytterste for å få fram nyanser og dynamikker i landskapet. Det hjelper at Ophelia og Bernard blir tilkalt for å hjelpe Krypto med en leteaksjon i Arktis. Norvald, Sjefen for Saltvik Akvarium, følger dem hakk i hær sammen med noen amerikanske arbeidsgivere som ønsker å fange et lys levende sjømonster.
Siste detaljen er egentlig temmelig uinteressant. Den amerikanske innblandingen har en nødvendig nyttefunksjon for plottet, men spenningsnivået ligger på et annet plan. Ved å sende Ophelia ut på eventyr i et fjernt, isolert og frossent ødeland (rett nok etter at Krypto har godsnakket med fosterfamilien hennes, så det ikke skal bli for urealistisk) blir naturen selv det mest fengslende og mest faretruende spenningsskapende ved «Dypfryst».
Men innbakt i dette er også den gradvise opprullingen av Ophelias familiehistorie, ikke minst om den for lengst forsvunne biologiske faren hennes. At denne faren satt på viktige hemmeligheter har blitt hintet om i alle fall i et par bøker nå, så avsløringene i «Dypfryst» er helt i rute.
Selvsagt finnes det et arktisk sjømonster under isen, men «episodens monster» er mer et obligatorisk innslag enn noe som egentlig er i sentrum for historien. Slik har det vært lenge. Sandnes Media kjenner sine begrensinger når det gjelder action-positurer. Kampscenen er derfor kort og enkel, med en kontinuitetsvennlig konfliktløsning.
Ettersom mye av historien er lagt til polisen, har historien selvsagt også et uttalt miljøbudskap, men det begrenser seg til et par setninger, og står ikke i veien for handlingen.
Når det gjelder Norvald så bryter han med amerikanerne mot slutten av boka, og for seriens del er det like bra. I alle fall hvis amerikanerne forblir borte. «Krypto» trenger ikke en endeløs katt-og-mus-jakt, som i en tegnefilmserie fra 80-tallet. I alle fall bør den greie å skape drama på andre, mer gjennomtenkte måter.
Nøyaktig hva konflikten skal bestå i, kan vi for øyeblikket bare gjette oss til. Jeg har ennå et slags håp om at organisasjonen Krypto skal vise seg å være mer suspekt enn de gir seg ut for, om enn bare fordi det hadde vært en interessant og ikke helt usannsynlig vending. Enn så lenge er det tydelig at serien trenger å trekke ut sideplottet med Ophelias biologiske far litt lenger, så boka ender med flere ubesvarte spørsmål. Men også med i alle fall en stor avsløring, så leserne skal føle seg belønnet igjen
Krypto – Dypfyst
Av Hans Jørgen Sandnes m/Sandnes Media
128 sider
279 kr.
Gyldendal
Les mer:
Intervju med Hans Jørgen Sandnes
Anmeldelse av bind 1, «Ned i dypet»
Anmeldelse av bind 2, «Orkanen»
Anmeldelse av bind 3, «Havgapet»
Anmeldelse av bind 4, «Frostrøyk»
