Rolig Rørostur

Åttende bindet av Nordlys ikke er den mest actionfylte i serien, men det er det en bok hvor nettet både snører seg sammen, og tråder begynner å nøstes opp.

Da Sonja kom tilbake etter tre år til Jotundalen i forrige bok, «Harukkas ønske», hadde mye endret seg. Vikingene hadde overtatt skogen, og trollene ble slaktet ned for fote i tokt ledet av magikeren, og den tidligere trellen, Kjetil. Boken avsluttet med at Harukka endelig ble befridd fra åndeverdenen og kom tilbake til Jotundalen.

Med all oppbyggingen rundt Harukka overrasker det meg litt at Nordlys 8 – Reisen til Røros ikke har mer fokus på henne og hva hun har opplevd, men etter å ha vært fanget i åndeverdenen i tretti år, er det vel naturlig at man trenger hvile når man er tilbake. Og egentlig passer det med resten av boken.

«Reisen til Røros» føles nemlig litt som en hvilebok mellom de større hendelsene. I stedet for voldsomme kampscener og farlige oppdrag er dette mer boken for «recaps» og forklaringer. I første del holder vi oss hos fjellfolket, og får vite hva som er skjedd i Jotundalen de siste årene. Når de så planlegger hva de skal gjøre videre, fører det dem til en konfrontasjon med Kjetil, og det blir klart at nøkkelen til å redde Jotunskogen befinner seg i vår verden. Og denne gangen er det ikke bare Sonja som drar.

Vi får deretter en «fisk ute av vannet»-sekvens, en trope jeg generelt kan styre min begeistring for, men Falch har ikke gjort den mer utbrodert enn en viss frykt for tog og noe forvirring knyttet til kjøleskap og moderne mat. Vi får til og med en litt søt parallell til hvordan Sonja ble glad i Jotundalen, når gjengen får en liknende forkjærlighet for vår verden med sjokolade, myke klær og varmtvann.

Slapstick-sekvenser med pinlige øyeblikk blir det heldigvis ikke noe av, og det hadde neppe passet med stemningen i boken. (En spin-off med vikingen Ingmar som ble transportert til vår verden og slo seg ned som treskjærer tror jeg derimot kunne blitt morsom med den tonen, skjønt det er en helt annen sak.)

Som mange andre har Malin Falch byttet forlag fra Egmont til TNT/Bonnier. I min anmeldelse av Forbi stjernenes port kommenterte jeg på at linjene hadde blitt tydeligere, men var usikker på om det var forlagsbyttet eller tegneren som hadde endret seg. I Reisen til Røros er jeg ikke lenger i tvil. Forlagsbyttet har forbedret kvaliteten på tegningene.

Det føles tåpelig å kritisere at noe er blitt bedre, men mens de tydeligere strekene i Forbi stjernenes port (som også bare skjedde mellom bok en og to) bare fikk tydeligere fram detaljene, fungerer ikke overgangen like godt her.

Med tydeligere linjer og klarere detaljer, særlig i ansiktene, synes jeg tegningene blir litt for mye tegneserie og litt for lite Kittelsen. Jeg tror heller ikke det hjelper at vi har hatt de litt uklare og mykere linjene gjennom syv bøker allerede.

Siden barn ofte reagerer på slike forandringer, ville jeg nesten anbefalt Falch å eksperimentere med vannfargeblyanter eller andre måter for å få tilbake det preget vi er vant til. Kombinert med TNTs forbedrede trykkemetode ville vi kanskje nå et nytt kvalitetsnivå i serien, med et malerisk uttrykk som føles organisk og ikke bare er et resultat av trykkemetoder med dårligere kvalitet.

Til tross for bokens generelt rolige tempo og informasjonspregede historie, avslutter boken med en cliffhanger som får meg til å sitte igjen med spørsmålet: Er dette slutten på begynnelsen (av del to) eller begynnelsen på noe helt nytt?