Marthe Øiaas Thomassen har et plott med et større univers rundt det, og hun liker å leke seg med dialog. Utfordringen ligger i å kombinere dem i nysatsingen «Owin Undring»
Etter opprettelsen av TNT har Egmont vært nødt til å bygge opp «nordisk manga»-porteføljen sin nesten helt fra bunnen av (Soluna er den gjenværende grunnsteinen fra tidligere). Det har gått radig; i 2025 lanserte forlaget tre nye titler som etter undertegnedes mening var jevnt over vellykte. Vinterens nykommer, «Owin Undring – Skyggevenn», har litt å leve opp til.
Forhåndsvisningene tyder på en tegnestil som er minst like mye vestlig som manga. Serien er signert av en debutant, Marthe Øiaas Thomassen, og tittelfiguren har et navn som gir assosiasjoner til barnebøker heller enn til den romantisk fantasy’en («romantasy») serien blir markedsført som. Mens første bind i serien høres ut som tittelen på en Nemi-bok.
I det hele tatt kunne denne serien gå mange ulike veier.
Fundamentet er kjent og velprøvd. Det eksiterer en magisk verden – Umbra – parallelt med vår egen – Terra-. På grunn av en magisk rift har troll og vetter noen ganger «lekket» ut av Umbra og inn i Terra.
En fri mytologisk fortolking så god som noen, men det er ikke hva denne serien handler om. Ikke ennå, i alle fall. «Trollfolket» som står sentralt i sagaen er ikke troll, men mennesker som kjenner til, og kan, magi. Vi følger et medlem av dette folkeslaget, Billie, en klønete ung heks som skal være verge for Owin. Sistnevnte er en undring, et vesen som ser til å være forfatterens egen tolking av svartalver (ja, enda en slik), og han må selge alle varene i en magisk butikk som straff. Det han ikke vet (antar vi), er at Billie er sendt av universitetsrådgiveren sin for å henrette Owin og levere hjertet hans til det magiske råd fordi…magi. Men hun kan ikke drepe ham før han er ferdig med oppgaven sin fordi…magi.
Tro meg, jeg prøver å forklare dette så godt jeg kan, og uten å spoile eller gå for mye i detalj. Og nettopp der er noe av problemet med denne serien. Du kan forklare og forklare uten å føle at du helt kommer i mål.
Men for å begynne med det som fungerer først – Marthe Øiaas Thomassen er neppe den yngste debutanten som Egmont har sett på sin «nordisk manga»-avdeling (hun antyder selv trettiårene, i etterordet), og det synes at hun har brukt tid på å perfeksjonere en jevn og sikker stil som er tilstrekkelig egenartet. Figurene – og dette er en veldig figurorientert serie, for historien gir foreløpig lite plass til å utforske det fantastiske i omgivelsene – er hengslete, med markante haker og lange ansikter, men likevel gjennomgående pene. De er semi-realistiske av utseende, men ligger tett nok opp til den klassiske Disney-stilen de også er tydelig inspirert av til at komedien fungerer.
Signaturstilen til Marten Øiaas Thomassen har rett nok også sine små problemer, som jeg skal komme nærmere innpå snart.
Norsk tegneseriebransje er et auteurvelde, alle skal gjøre alt selv. Det kan ha sine fordeler, men også tydelige ulemper. Særlig når en tegner ikke får den hjelpen med historiefortellingen som hen kanskje trenger. Thomassen har en ide til et plott og et større univers rundt det, og hun liker å leke seg med dialog. Problemet er ikke de to tingene hver for seg, for på begge områder serieskaperen et visst talent. Problemet ligger i å kombinere dem.
De fleste fantasy-forfattere har store ambisjoner. Kunsten er å destillere det til en presentasjon som er forståelig for leseren. I «Owin Undring» føles det nærmest som om leseren blir forventet å ha samme kunnskapsnivå som de medvirkende. Serien er en av de mer ordrike, et grep jeg egentlig ønsker velkomment, men paradoksalt blir store deler av intrigen vanskeligere å forstå dess mer karakterene snakker om den.
Det hjelper ikke at den visuelle presentasjonen av dialogen er litt forvirrende, både ved at karakterene ofte snakker med sammenknepne munner, og ved at det flere steder er uklart om ordene i en tekstrute blir tenkt eller sagt høyt. En generell regel ser ut til å være at snakkebobler aldri er «off-panel», i alle fall.
Men – For å komme inn på romansen mellom Billie og Owin her, før jeg blir anklaget for ikke å se skogen for bare trær. Den er jo ment å være det bærende elementet i serien. Spenningen mellom Billie og Owin har en litt klein sjarm, for som alt nevnt, komedien fungerer. Og selv om samtalene deres ikke alltid henger så godt sammen, er enkelte av dem mer oppklarende enn resten av dialogen. Hvis de så litt mer naturlige ut (igjen, åpne munnen, folkens!), hadde jeg kanskje trodd på gnisten mellom de to
Jeg vil at denne serien skal fungere. Delvis fordi jeg i prinsippet vil at alle norske serier som det blir satset så seriøst på, skal fungere, men også for variasjonens skyld, fordi «Owin Undring» prøver seg en voksnere tilnærming (vel å merke, uten sex eller mye vold) innen norsk fantasy. Enn så lenge er jeg avventende og litt nysgjerrig, men skulle gjerne brydd meg mer om romansen.
Owin Undring – Skyggevenn
Av Marthe Øiaas Thomassen
Etterord av forfatteren
162 sider
349 kr.
Egmont
