Etter en dramatisk cliffhanger i bind 5 fortsetter historien om den tidligere mobberen Soya og den døve jenta Shoko i bind 6 og 7, som bringer «Silhuett av en stemme» til sitt sluttpunkt.

Klimakset fortsetter der forrige bind slapp. Mot slutten av bind 5 utfører den døve jenta Shoko Nishimya en handling som utløser uro i vennegjengen – men også i Soyas familie, særlig hos hans mor. 

Selv om Shoko er en karakter vi følger fra sidelinjen, tvinges leseren til å tolke kroppsspråk og den ikke-verbale kommunikasjonen for å forstå henne. Det gjør henne uforutsigbar og sårbar. Samtidig forblir hennes indre monolog delvis fraværende, men kommer tydeligere frem gjennom skriftlig kommunikasjon. Man skulle ønske at historien viet mer plass til hennes perspektiv, ettersom Soya fortsatt står i sentrum. 

Et av mangaskaperen Yoshitoki Oimas styrker er hvordan hun aktivt får leseren til å mislike enkelte figurer – før hun gradvis nyanserer dem ved bruk av tilbakeblikk. Disse grepene gir et mer sammensatt portrett, fremfor en enkel svart-hvitt tolkning. Dette kommer tydelig frem i Soyas barndomsvenninne, Ueno, som først fremstår som hard og usympatisk, men som etter hvert viser seg å ha sine sårbare sider. Resultatet er en skikkelse som både provoserer og engasjerer – noe som også resulterer i en karakterutvikling hos Shoko. 

Flere av Soyas venner får også korte tilbakeblikk som gir innsikt i deres perspektiver, noe som gir bind 6 ekstra emosjonell tyngde. Samtidig får Shokos mor en tydeligere rolle. Endelig står hun opp for datteren og fremstår som en av seriens mest handlekraftige voksenpersoner. Likevel er kontrasten til de andre voksne i serien sprikende. Lærere og autoritetsfigurer opptrer ofte nedlatende og lite støttende overfor ungdommene. Når vennegjengen forsøker å låne skolens lokaler til filmprosjektet sitt, blir de møtt med skepsis. Det skaper en frustrasjon som oppleves bevisst fra Oimas side: ungdommene virker mer reflekterte og empatiske enn de voksne. Serien retter tydelig kritikk mot holdninger og fordommer, særlig knyttet til døvhet. 

Visuelt fortsetter Oima å imponere. I kapittel 51, som fungerer som et tilbakeblikk fra Shokos perspektiv, brukes ruteoppsettet og kameravinkler som minner om et førstepersonsperspektiv. Teksten i snakkeboblene er delvis visket ut, slik at leseren opplever verden slik Shoko gjør som døv. Et kreativt grep som viser hvordan tegneseriemediet kan formidle sansetap på en unik måte. 

En annen scene som treffer emosjonelt er når Shoko drømmer om en bedre skolehverdag, før hun våkner til en trist virkelighet – en gjenkjennelig opplevelse av et ønske om å ha det bedre. 

Til tross for historiens alvor fortsetter filmprosjektet, som er et sentralt plottelement i serien, å samle vennegjengen. Samarbeidet gir dem et felles mål og blir et symbol på forsoning og fellesskap – også et uttrykk for den kollektive tankegangen som preger japansk kultur. I bind 7 introduseres filmen vennegjengen har laget på en lokal festival. Her får vi se hvor langt Soya har kommet. Fra å være redd for andres blikk og fordommer, har han blitt tryggere på seg selv og relasjonene rundt seg. Karakterutviklingen hans er troverdig, og han er ikke den samme personen som han var i bind 1. Samtidig sitter jeg igjen med et savn: å se mer av historien fra Shokos perspektiv. Selv om hun får mer plass mot slutten, føles hennes indre liv underutviklet sammenlignet med Soyas. 

Etter å ha lest både bind 6 og 7 sitter jeg igjen med en tung, men håpefull følelse. Oima gir karakterene rom til å føle, feile og vokse i sitt eget tempo. Reaksjonene deres føles ekte, og det er vanskelig å ikke bli emosjonelt involvert. Helhetsinntrykket står sterkt. Silhuett av en stemme er følelsesladet, menneskelig og moden fortelling om skyld, tilgivelse og muligheten til å ta gode valg. Vi ser oftest mobbehistorier fortalt fra offerets perspektiv. Karakteren går fra å være sårbar til å bli en sterkere versjon av seg selv (for eksempel My Hero Academia, som Outland Forlag også har blitt utgitt på norsk). Silhuett av en stemme velger dermed en annen tilnærming ved å fortelle historien fra mobberens ståsted. 

Nå som historien om Soya er fullstendig, er det mulig å trekke en tydelig konklusjon: «Silhuett av en stemme” er en serie om jeg ikke bare ville anbefalt til lærerstudenter, men også til elever, ansatte og bibliotekarer ved ungdomsskolen og pårørende til mennesker med hørselshemning. Serien bekrefter hvor viktig tematikk som mobbing, utenforskap og psykisk helse er – særlig for unge lesere – og ikke minst mangafans som ønsker en sterk og følelsesladet historie. 

Silhuett av en stemme vol. 6-7
Av Yoshitoki Oima
Oversatt av Ellen Haugan
180-190 sider per bok
149 kr. per bok
Outland Forlag

Les om hele serien her