Hver gang jeg åpner et nytt Lunch eller Radio Gaga er jeg nysgjerrig på om «Intet nytt fra hjemmefronten» fortsatt har beholdt egenarten. Kan serien komme til et punkt der produksjon trumfer over originalitet? Samlingen «Bare striper» er beroligende å lese i så måte
«Bare striper» er både en villedende og en dekkende tittel på den tredje storformats samlingen med «Intet nytt fra hjemmefronten». Den har ikke like mye nytt materiale som den forrige samlingen, «Foreldreskapet», men den inneholder en ny åtte siders innledningshistorie – Om hvorfor Therese alltid går kledd i striper.
Resten er striper fra bladene nevnt innledningsvis, delt inn med klare markører for årstidene, som jeg innbiller meg er ekstra naturlig for småbarnsfamilier (med tanke på ferieplanlegging, skolesemestre, forventing til julegaver, osv.).
«Intet nytt fra hjemmefronten» er ikke samme serien som da den sirkulerte på sosiale medier som en tegnet blogg. Det har gått rutine i den, den er blitt mer strømlinjeformet, og du får i større grad en følelse av fiksjon. I ei samlebok er det lettere å få inntrykk av dette, men der er det samtidig også lettere å se hvordan bare Therese er Therese, også i serierutene. Serieskaperen har sine helt egne kjepphester, hun har den nerdete interessen for både det ene og det andre, men især for historie og språk, som gir både avataren hennes, og tegneserien hennes generelt, en unik personlighet. Hvor mange andre mødre forsinker bursdagskaka fordi de så gjerne vil demonstrere at de kan andre verset av «Hurra for deg»? (de fleste vet vel ikke at det finnes).
Hvem som helst kan adressere sine personlige meninger i en tegneserie, men hos Therese G. Eide er interessefeltet konstant bredere enn hos de andre. Kanskje det trengs en bestemt type mental orientering for å være med på enkelte av notene, men i så fall så har undertegnede tilfeldigvis denne orienteringen. Man trenger ikke å være et familiemenneske for å relatere seg, til dels inderlig, til mange av temaene som serien tar opp. Jeg irriterer meg også over folk som «oversetter» fra engelsk til morsmålet sitt (et faktisk stridstema i denne boka, se ovenfor). Eller vice versa. Og ja Therese, jeg forstår deg så godt; jeg kan heller ikke fordra «Teen Titans Go!» (her lett maskert under navnet «Fjortishelter»).
Et resultat av Thereses fortellerstil er at også velkjente og velbrukte humortroper får en egen vri. For eksempel er det en kjent uskreven lov i tegneserier at sier du sol, får du regn. Den vanligste maskuline måten å få dette til å gå i oppfyllelse på, er ved å snakke om grilling. I «Hjemmefronten» er du garantert regn dersom du kjøper solskjermer til vinduene i baksetet. Da fornærmer du nemlig den skadefro sumeriske værguden Ishkur.
Fortellerstilen hennes åpner også for mer eksperimentering enn i mange andre stripeserier. I en sekvens forsvinner Avatar-Therese ned i en tilsynelatende bunnløs skolesekk. Ideen er velkjent surrealistisk, samtidig som den forankres av Pappas kommentarer om at kanskje dette er en metafor (og, underforstått, at den derfor passer inn i seriens kontekst).
Som leser blir man nesten litt bortskjemt med slike påfunn. Så når f.eks. Pappa bestiller pizza til å bli levert ved leirbålet blir jeg uspiselig snobbete et øyeblikk, og tenker: «Æsj, hvem som helst kunne vel brukt det poenget!»
Ikke alle aspekter ved seriens holdbarhet kan tilskrives serieskaperens unektelige oppkomme av kreative påfunn, selv om de fleste kan det. Særlig under pandemien ble mobiltelefonen, i denne serien, brukt som et symbol på den nær masochistiske fristelsen til å scrolle seg gjennom nyhetssider, selv om Therese (og du) vet at det sannsynligvis bare vil føre til at hun (og du) synker enda dypere ned i bekymringer. I år har dette poenget fått fornyet aktualitet…
«Intet nytt fra hjemmefronten» kan leses på to måter: Som en tegneserie om å ta familielivet med små barn generelt på kornet, eller som en tegneserie om familielivet med små barn, slik det oppleves spesifikt av Therese Garmannslund Eide, med hennes intellektuelle og kulturelle ballast. Serien har mye av begge deler, men jeg er ikke i tvil om at sistnevnte aspekt er viktigst.
Intet nytt fra hjemmefronten – Bare striper
Av Therese G. Eide
168 sider
299 kr. (veil.)
Egmont
Trond Sätre er 1. konsulent ved arkivverket og redaktør for Serienett
Les også:
Anmeldelse av første Hjemmefronten-bok
Anmeldelse av «Foreldreskapet»
Anmeldelse av «Koronadagbøkene»
Anmeldelse av «Askeladdene som kappåt med trollet»
Intervju med Therese G. Eide om «Foreldreskapet»
