Det sjette og siste volumet av Fremtidens Araber tar deg raskt og konsist gjennom Satouffs ungdomsliv. Han søker etter sin egen identitet, og sin bortførte lillebror. Man oppdager fort at det ene alltid vil overskygge det andre.

Vi har fulgt livet til den fransk-syriske Riad i over tretti år, og nå er vi ved veis ende. Fra Frankrike, til Syria, tilbake til Frankrike. For en reise det har vært. Skjellsordet “bikkjesønn” er brent inn i min indre monolog, og har blitt et ord som popper opp uannonsert, selv om uttrykket gir meg dårlig samvittighet når jeg ser på den myke pelsballen som er hunden min.

Det blonde vidunderbarnet har gjennom årene falt inn og ut av familiens nåde, og vokst opp til en mørkhåret, klein og kvisete tenåringen. Han forsøker å tråkke opp sin egen sti, mens familien strir med sorgen over lillebror Fadis bortføring.

Året er 1994. Riads far, Abdel, har to år tidligere bortført sin yngste sønn. Mor Clementine, med hjelp av besteforeldre forsøker fremdeles desperat å komme i kontakt med noen som kan hjelpe dem med å få ham tilbake. Mormor oppdaget ved en tilfeldighet at deres far er tilbake fra Syria og befinner seg i nabobyen. Opprørt og forbannet reiser Clementine for å konfrontere ham med det forferdelige han har gjort. Han virker mindre brydd, og mer fornærmet over at ingen har kommet etter ham ned til Syria. Han mener de alle burde gjenforenes der, og glemme hele hendelsen. Det er selvfølgelig uaktuelt.

Bok seks tar for seg hele 17 av de totalt 32 årene serien spenner seg over. Den er dermed mer overfladisk enn de foregående bøkene, og tar heller kort for seg høydepunktene i forfatterens liv. Vanligvis er vi vant til et høyt detaljnivå, med en lett tone. Det kommer tydelig frem at Sattouf har brukt mye tid og energi på å sette scene for det som ble bokseriens største konflikt; nemlig kidnappingen av Fadi. Stemningen og alvoret i bøkene er påtagelig endret etter denne hendelsen, og kanskje er det aller mest merkbart i denne boken. Det virker vanskelig for forfatteren å forholde seg til dette, som et vondt minne han helst vil bearbeide ferdig. Jeg opplever at bok seks har en mer dyster tone. Forfatteren som opprinnelig startet med et humoristisk syn, og en slice of life-fortellerstil, har nå dykket ned i et mørke som det er vondt å lese om. Humoren i denne boken er stort sett fraværende – den er byttet ut med selvhat og selvbebreidelse.

Sattoufs tegnestil er åpenbart sterkt påvirket av Tintin. Det er lett å tenke at stilen er enkel, men jo større karaktergalleriet blir, desto tydeligere kommer kompleksiteten i streken frem. De som har lest bøkene fra starten vet at fargevalgene er koder for hvor Riad befinner seg. F.eks hvis sidene er blå er han i Frankrike. Dette var et spennende valg i første bok, og er bare prikken over i’en på gjennomføringsbiten. 

Bøkenes styrke er alt de ikke sier. Forfatteren selv forteller at han ikke tok ordentlig stilling til all volden han opplevde. Boken beskriver blant annet fysisk trakassering, æresdrap og avstraffelse, og allikevel sitter jeg med et inntrykk av at dette bare skraper i overflaten.

Jeg har lest bok én til fem på nytt som forberedelse til anmeldelse. Jeg ville med dette se det komplette bildet av dette eposet. Et familiedrama om ære og selvoppdagelse med foten i to vidt forskjellige kulturer.

Fremtidens Araber er et mesterverk som må leses i sin helhet. Bok seks er ikke den sterkeste i serien, men den er en stor bit av det fantastiske puslespillet Sattouf har jobbet med i mange år. Menneskene jeg har blitt kjent med har blitt gamle og syke. Noen historier slutter for alltid, mens andres bare fortsetter videre utenfor boken.

Fremtidens araber VI: 1994-2011
Av Riad Sattouf
Oversatt av Alexander Leborg
184 sider
349 kr.
Gyldendal

Les også om dei tidligere bindene:
1978-1984
Del II: 1984-1985
Del III: 1985-1987
Del IV: 1987-1992
Del V: 1992-1994