Mange har prøvd å fortelle superhelthistorier som passer for yngre barn. Gavin Aung Thans bedrift er å kombinere dette med en sterk sjangerforståelse i «Superhjelperne».
«Sidekick», ofte oversatt med de lettere begripelige «hjelper» eller «assistent» på norsk, er et tradisjonelt begrep i superheltsjangeren. Ofte er det synonymt med «kid sidekick», en identifikasjonsfigur fra den tida da det faktisk var mest barn som leste superserier, barn som gjerne drømte om å være superhelter og slåss side om side med sitt idol.
Men før eller senere ønsker alle barn, også superhelter, å skinne selv. Særlig hvis idolene deres viser seg å ikke være så ideelle.
«Superhjelperne» er et klassisk «barn vet bedre»-konsept som vi kjenner igjen fra Roald Dahl og de fleste historier med Ole, Dole og Doffen tegnet etter ca. 1955, men i en verden styrt av superheltsjangerens konvensjoner. To bind er hittil kommet ut på norsk.
Første bind, «Voksne ingen adgang», er tradisjonen tro en «origin story»: Tre «kid sidekicks» (pluss en som vi snart skal komme tilbake til) gjør opprør og danner sin egen gruppe: Kaptein Junior er hjelperen til Kaptein Perfekt, en Supermann-parodi. Selv minner Junior mest av alt om Robin. Fluejenta (selvforklarende) er hjelperen til Berserker-Brita, en Hulk-parodi.
Så blir det litt mer interessant og mindre forutsigbart: Dinomitt er en genial dinosaurgutt som kan forvandle seg til andre dinosaurer. Eks-sjefen hans, Bomba, har likhetstrekk med Punisher og Lobo, skjønt han kan like godt være en mer generell parodi på macho antihelter. Sistemann er Guffa, en levende slimklump som er skapt av cyberpunk-skurken Dr. Enok, men som vil skifte side. I begge bind er det tydelig at Guffa er ment å være teamets «hjerte».
Oversetteren er for øvrig veldig konsekvent på å fornorske av navn og uttrykk, noe som er stadig mer uvanlig, selv i superhelthistorier for barn, og som denne anmelderen finner svært sympatisk.
Som de fleste «origin stories» lider bind en under behovet for å etablere et konsept, med generelt begrenset handlingsrom og et tilsynelatende veldig lite univers. Først i bok to får vi bekreftet at universet er stort og allsidig. Skjønt, hvis «Superhjelperne» har en konstant, så er det at Sydney er universets sentrum. Alt viktig skjer rundt operahuset, Harbour Bridge eller Sydney Tower. Than frir uhemmet til publikum i sitt hjemlige Australia, som også ser ut til å være det eneste landet i verden med mer enn én superhelt.
Bok to har tittelen «Havets hevn», og som de mest observante allerede har gjettet, handler det om forurensing av verdenshavene. Trusselen kommer fra en kaiju-skilpadde av plast under kommando av en retthaversk Namor/Ursula-krysning. Ikke overaskende stiller historien, spørsmål om hvem som er de egentlige skurkene. Visst er det en rent budskapsorientert historie om dumme voksne som forurenser, og særlig om selvopptatte, trangsynte politikere, men med nok variasjoner og subversjoner til å gjøre den interessant. Faktisk så er den mer kompleks enn jeg våget å håpe på, både som barnetilpasset satire, økologisk fabel og på det mer nære og personlige plan.
Slutten, selv om den fungerer, er såpass utopisk at jeg lurer på hvor serien kan gå herfra uten å virke antiklimatisk i forhold til standarden den prøver å sette. Enn så lenge er «Superhjelperne» lettfattelig og spennende for barna, tegnet i enkel strek med flate farger. At mytologien er i kontrast er ganske intrikat og mangfoldig, tyder på at Than vokste opp med superheltserier og har mye kjærlighet til sjangeren. Likevel er han til enhver tid en forteller med fokus på målgruppe, og lar seg sjelden friste til å legge inn mange «easter eggs» og interne vitser for foreldre som kanskje pleide å lese like mange superserier som han. Superheltsjangerens troper og referanser er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv, for å ta opp større tema.
Superhjelperne bind 1 + 2
Av Gavin Aung Than, farger av Sarah Stern
Oversatt av Aleksander Melli
Ca. 140 sider hver
199/229 kr. (veil.)
Aschehoug
