Emily Sørensens debutbok «Under Regnbuen» sjarmerer med sine fargerike og mangfoldige verdener, men det litterære leverer ikke alltid samme kvalitet som det visuelle.
Konseptet er glimrende enkelt; syv historier, én til hver av regnbuens farger, hvor hver farge har gitt assosiasjoner og inspirasjon til historienes innhold og sted. For eksempel inneholder den oransje historien appelsiner, den gule bier, den blå en nordlysnatt i nord, den røde foregår i et helveteslignende landskap, osv. Hver historie skaper på sin måte et nytt univers, og både planter, dyr og fenomener utenfor «vår verden» dukker opp. Sørensens evne til å etablere nye verdener er forfriskende og imponerende. Tegneserieformatet og det visuelle åpner for å bytte ut noe spesifikt med noe annet som er like spesifikt, men helt ukjent, og selv om alle spesifikke elementer er ukjente, blir historien universell. Slik er det i noen av historiene av Sørensen.
Rent visuelt er boken en godbit, og en får lyst til å gjøre som Mary Poppins og bare hoppe ned i de tegnede sidene og bli der. Det gyldne universet fra «Appelsintyven», den oransje historien, skulle gjerne blitt mitt neste reisemål. Streken er barnlig, bestemt og definerbar; en trenger ikke lure på hva som er hva. Hver side ser ut som en tegnefilm for barn, og her ønsker jeg å være.
På vaskeseddelen blir historiene omtalt som både noveller og historier. Å kalle disse historiene noveller blir unøyaktig. Vaskeseddelen gir forventninger om en fargerik bok med innholdsrike og gode noveller. Disse historiene er heller eventyr, og bruker virkemidler og strukturer fra eventyrene. De litterære kravene som en novelle fører med seg, blir dessverre ikke møtt. Manuset er enkelt og tidvis litt for slapstick, for eksempel det relativt dårlige rimet i besvergelsene i historien «Spøkelsesloftet», og de altfor enkle replikkene i «Trygt rom» Manuset kunne vært mere tatt på alvor. Det samme gjelder for relasjonene. Hvordan forholder karakterene seg til hverandre? Hva står på spill? Historien «Hjemkomst» dreier seg om et mor-datter-forhold. Symbolsk og poetisk har den fine elementer, som den metaforiske kontrasten mellom lys og skygge, men her kunne historien dykket enda dypere ned i hvorfor akkurat denne relasjonen er vanskelig. Jeg tolker i hvert fall historien som et symbol på båndet mellom de to, og ønsker dermed mer kjøtt på beina.
Den historien med mest problematisk narrativ er den grønne, «Trygt rom,». Utgangspunktet har potensiale; å komme til en ny planet, med alle de overraskelser det bringer med seg. Likevel er det noen fundamentale elementer som ikke gir helt mening; astronauten Naomi skal finne ut om denne nye planeten er beboelig, om det finnes intelligent liv. Det finner hun i aller høyeste grad, i form av en menneskejente, og noen særs intelligente kjøttetende planter som bor i grønne og frodige områder. Naomi og jenta møtes og et bånd oppstår. Så oppdager Naomi at det finnes visne områder, og trekker dermed den slutningen at hele planeten er i ferd med å dø. Dermed blir oppdraget ansett som mislykket; men jenta og de kjøttetende plantevennene hennes oser jo av liv. Hvorfor planeten holder på å dø får vi ikke vite, annet enn at den trenger vann, men de kjøttetende plantene og jenta har jo overlevd og hatt nok vann i årevis. Naomis badguy-sjef vil forlate planeten. Naomi protesterer siden hun mener at jenta og plantene kommer til å dø, men da det første premisset ikke gir mening; planeten holder på å dø og vi får ikke vite hvorfor, gir ikke de følgende handlingene mening heller. Naomi og jenta rømmer med romskipet og starter et nytt liv på en annen planet, kanskje jorda. Derfor skjønner jeg ikke helt hvor denne historien vil, hva er den underliggende betydningen? Historien har mye potensiale, men roter seg selv bort i et ulogisk plott og overfladisk dialog.
Da er det kanskje de historiene uten så mye dialog som står sterkest, for eksempel «Appelsintyven» og «På grunt vann» Det gir rom til å hvile i det gjeldende universet og ta inn de nye vesenene historiene presenterer oss for. Havfruen i «På grunt vann» gir meg håp om snarlig gjensyn. På de få sidene fremstår havfruen som en kompleks karakter som kan romme et stort register av følelser. Hennes spesielle og kontrastfylte ansiktsuttrykk pirrer nysgjerrigheten og fantasien. Den oransje «Appelsintyven» inviterer til et behagelig sted å være, hvor godheten og medfølelsen alltid seirer, og å være i en slik verden for en kort stund gjør godt.
Serieskaperen viser en stabil evne til å tegne frem og etablere nye universer, med kjente og ukjente komponenter. Emily Sørensen har med «Under Regnbuen» klart å lage en fantasistimulerende og visuelt spennende leseropplevelse.
Under regnbuen
Av Emily Sørensen
Etterord av forfatteren
200 sider
299 kr.
Egmont
Les også:
Intervju med Emily Sørensen
