En studie i grønt

Magisk realisme er et litterært begrep, men med «Underbyen» kan man kanskje lansere et nytt begrep; realistisk magi. Brown og Guaragna klarer å gi liv til mennesker og overnaturlige vesener på en svært overbevisende måte.

Aleksander Kirkwood Brown er en av våre mest produktive og allsidige tegneserieskapere, og han kommer stadig opp med nye fantasifulle konsept. Som halvt skotsk og halvt norsk ser det ut som han har evne til å ta spennende element fra både anglosaksisk og norsk kulturarv, og ofte kombinere dette på en vellykket måte. «Underbyen 1 – Bergtatt» kom ut i fjor og fantasy-fans i alle aldre kan nå glede seg over bind to. Leseren introduseres for et alternativt Oslo, hvor magi og fabeldyr eksisterer, samtidig som protagonisten, den unge Peter har sine høyst reelle utfordringer i menneskenes virkelighet. Slikt har selvsagt vært gjort flere ganger i populærkultur tidligere, men jeg synes Brown klarer å gjøre dette på en personlig og elegant måte, med en merkbar kjærlighet til Oslo. I første bind bruker Brown eksempelvis De Lillos’ «Suser avgårde» på en alternativ måte, som gir teksten en ny dimensjon.

Et smil som kan være betydningsfullt

1000 år gammelt lik
Ved første øyekast trodde jeg at dette var et forsøk på å legge Neil Gaimans «Neverwhere» (1996), som handler om en fantasiverden under Londons milepæler og metro-stasjoner, til Norges hovedstad. Muligens har Brown tatt inspirasjon derfra, men «Underbyen» utvikler seg heldigvis i andre retninger og har en egen stemning og dramaturgi. Tittelen «Underbyen» får også en meningsfylt dobbeltbetydning på norsk. I tillegg til en verden under menneskenes, er det også en by som byr på under. «Underbyen – Nøkkelen» åpner med at veiarbeidere i Kongsvinger finner liket av en tusen-år-gammel død kvinne i en myr. Hun har et forseggjort armbind på. Historisk museum i Oslo stiller ut det mystiske liket for publikum. Her er en fin overgang til hovedpersonen Peter (som er ca. 13 år) og hans jevnaldrende bestevenn som er på museumsvisitt. I første bind etablerte Peter kontakt med fantasiverden i Oslo. Fortsettelsen er enda mer spennende og handlingsmettet. I den parallelle verden har huldrevennen Tyri har lovet å vokte en nøkkel med sitt eget liv, og Peter dras inn i en ukjent konflikt. Mye står på spill. Floraens krefter kan komme på avveie.

Nei, moren skal ikke kunne se henne

Vellykket balanse
Jeg synes at Brown er god på å balansere dimensjoner og parallellhistorier, for her kan man risikere å dette litt av lasset hvis man ikke fokuserer. I tillegg er han dyktig på å skrive dialoger, og lykkes med å få til troverdige samtaler mellom tenåringer, så vel som samtaler mellom ungdommen og hans bestefar på aldershjem.  Humoren treffer også primærmålgruppen bra. «Hva ville du synes om å bli utstilt på et museum 1000 år etter at du døde?» spør Peter sin jevnaldrende venn, som svarer: «Jeg vet ikke. Hadde vel ikke hatt noe imot det, med mindre jeg pillet meg i nesa da jeg datt nedi myra, og de stilte meg ut med en finger oppi nesa.»

Et godt visuelt grep er fantasifigurene som flyter rundt i rutene, og som bare Peter kan se. Tegningene til italiensk-argentiske Luis Guaragna er nydelige, og han er bevisst på å variere perspektiv, noe som gir fortellingen et filmatisk preg. Actionscenene er dynamiske. Et annet artig grep tegneren bruker er når en karakter spiser chips, så er chipsflaket tegnet midt i luften, mellom hånd som kaster det og en åpen munn (som i et pausebilde på video). Det er en detalj, men jeg synes det var originalt. 

På sporet av noe stort

Fremragende bruk av farger
Jeg noterer meg at Guaragna bruker fargen grønt i mange nyanser og sammenhenger, det gir historien et frodig preg. Gjengivelsen av Tyris traumatiske familiehistorie i den parallelle fantasiverden (som går over 6 sider) er spesielt smart utført; nemlig i duse rødfarger. En annen fortidshistorie i parallellverden, er fortellingen om hvordan loreanere (vettene) klarte å få tak i den unike, potente gjenstanden floralen, utført i brune og oransje jordfarger. Fantasifigurene hans er kreativt utførte, og jeg får faktisk litt assosiasjoner til Del Toros «Pans Labyrint» (2006). I «Underbyen» møter vi altså fortrinnsvis norske eventyrfigurer (med hulder, troll, nøkken, osb), men også enkelte vesener fra gresk mytologi. I tillegg så har teamet Brown & Guaragna denne evnen til å gi magien en poetisk touch. Noe som kommer særlig godt frem i samtalene som Peter har med sin bestefar, hvor de blant annet snakker om såkalt syngemagi. «Jeg mistet den magiske verdenen. Men jeg fikk noe enda mer magisk: deg og moren din,» forteller bestefaren, og det er blant flere kloke ord han gir til sitt barnebarn.

Bind to er mer kompleks enn første bok i serien, og samtidig mer spennende. Neste år kommer tredje og siste bind i «Underbyen»; «Myrdronningen» gir lovnader om svar på gåten som spinnes i åpningssidene på bind 2. Det er all grunn til å glede seg, for unge så vel som gamle fantasy-entusiaster.


Underbyen (2) – Nøkkelen
Skrevet av Aleksander Kirkwood Brown, tegnet av Luis Guaragna
120 sider
299 kr. (veil.)
Cappelen Damm

Les om mer av Luis Guaragna:
Anmeldelse av bind 1, «Bergtatt»
Anmeldelse av «Elastico»
Anmeldelse av «Atmosfærebarna», bind 1

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *