Når noen rømmer og noen blir, er ingen sterke nok til å rette en urett. Atmosfærebarna er en skremmende og mørk fortelling som rommer masse omsorg og varme.
En gang i fremtiden har jorden blitt ubeboelig. Noen få har klart å flykte, og lever et tilsynelatende normalt liv på luftskipet Atmos. Med flere års mellomrom besøker Atmos jorden for å hente ressurser, og det er på nettopp en slik dag historien begynner. Vi følger unge Akai som er født og oppvokst på Atmos. Han har aldri opplevd jorden og endelig skal han være med på dagen da de skal ta «kontakt» med den gamle planeten. Men da hunden til Akai, Nova, hopper over bord og forsvinner mot jorden blir verdens snudd på hodet. Det er for farlig å følge etter hunden og Akai må vente i flere år før neste «kontakt».
Denne gangen blir det sendt et lag med tellusnauter ned på jordoverflaten. De skal samle utsyr som det begynner å bli lite av på Atmos. En av disse er moren til Akai. Han og venninnen Juli bestemmer seg for å snike seg med for å lete etter Nova, men ikke i sin villeste fantasi kunne han ha forutsett hva som vil skje.
“Atmosfærebarna” er en science fiction-fortelling som på en annerledes og original måte ser på vår tids holdnings- og miljøutfordringer. Det er noe menneskene selv har skapt som ødelegger planeten og gjør den ubeboelig. Selv om mange kom seg vekk med «Atmos» viser det seg at det faktisk er en gruppe mennesker som har overlevd på planeten vår. De har gjemt seg i grotter, i mørket og under jorden. Men de er ikke mange og sterke nok til å ta kontroll over den overhengende faren. Menneskeheten er rett og slett splittet i to. De som ble, og de som dro. De som vil kjempe, og de som flyktet. Og kanskje det blir opp til barna og rydde opp i de voksnes rot.
Dette er første bok i en helt ny serie, og det er forfatter Nicolai Houm sin debut som tegneserieskaper. Han har i mine øyne klart overgangen godt og leverer, som forventet, en solid historie. Streken til Luis Guaragna har vi sett før, bl.a. i «Underbyen», og han gir liv til fortellingen med stødig hånd. Til tross for et dystert bakteppe fremstår bildene som fargerike og håpefulle. Fargepalletten kunne vært langt mørkere og ensartet enn Guaragna har valgt å bruke. For meg gjør fargevalget at det mellommenneskelige aspektet kommer tydeligere fram, noe som mykner opp den harde fortellingen. Den aller siste ruten i boken er så vond og vakker, en tegnet cliffhanger av ypperste klasse.
Det blir spennende å se hvor de neste bøkene tar oss. Det ligger en hel uutforsket planet for forfatterens og våre føtter, og det er en rar følelse å se på vår egen hjemplanet som både kjent og ukjent på samme tid. Og jeg liker spesielt godt ordet «Tellusnauter» som blir brukt i denne boken. Dette ordet har jeg tenkt mye på i ettertid og det dukker til stadighet opp i hodet mitt. Det er noe skummelt, spennende og trygt på en gang ved det ordet. Skummelt fordi Tellusnauter kan være fremtiden, spennende fordi de kanskje kan gjøre en forskjell og trygt fordi Tellus er hjemme.
Atmosfærebarna (1) – Forsvunnet på Jorden
Skrevet av Nicolai Houm, tegnet av Luis Guaragna
128 sider
279 kr. (veil.)
Gyldendal