Hvem er egentlig guder og hvem er vetter i den norrøne gudeverdenen? Egmonts nysatsing «Vei» har et tradisjonsbundet utgangspunkt, men går sine egne veier.
Bind en i den svenske tegneserien «Vei» er kommet på norsk. Og for album det er blitt! Bak den noe forvirrende (særlig for nordmenn)) tittelen skjuler det seg en fargerik saga om kamputøveren (kjemperen?) Vei, en ung og sterk kvinne som er Ran (førstekjemper) i guden Veidars klan i et my(s)tisk rike. Veidar og hans medguder viser seg å være gode gamle jotner, og det my(s)tiske riket er i utkanten av selveste Jotunheim.
Men dette er ikke din mammas jotner, de blodtørstige og onde kjempene som bebor det iskalde Jotunheim. Så sa Snorre, og så sa Stan Lee, som bare etterapet islendingen. Det smått geniale trekket som forfatter og illustratør her har gjort er å snu litt opp og ned på vante forestillinger fra norrøn mytologi, ganske så forfriskende og til tider humrende fornøyelig.
Fortellingen starter midt i et drama – en ung kvinne flyter i havet der bølgene vasker over henne og truer med å dra henne ned i dypet. Samtidig kommer et klassisk vikingskip farende med hele mannskapet ved årene – en ung og bortskjemt leder/kaptein har satt seg mål om å finne Jotunheim, der de fryktelige jotnene bor. Om bord på skipet finner vi også kapteinens høyre hånd, trellen (?) Dal, en kar med svære fletter og kroppen full av dekorative arr. Vi aner vel konturene av et mulig romantisk forløp mellom den skipbrudne kvinnen og vår motvillige helt.
Så starter selve eventyret som kulminerer med en serie tradisjonelle tvekamper mellom jotnene og æsenes representanter, der premien går til det vinnende laget som får styre Midgard, altså vårt rike. Æsene har tradisjonelt vunnet tvekampene slik at de blir tilbedt som guder av oss ynkelige (før-kristne) mennesker, i alle fall på vår nordlige kalott. Men dette vil jotnene gjøre noe med, og ved å bruke sin aller beste kriger, Vei, skal de vinne over æsene og sørge for at de blir våre rettmessige guder.
Resten skal ikke fortelles, her må man lese og bli gledelig overrasket over de flotte vriene serieskaperne gjør med et noe velkjent stoff. Men veien fra redningen i det stormende havet, gjennom et utsøkt illustrert Jotunheim og til arenaen der alt skal avgjøres er fabelaktig tegnet og fortalt. All ære til de glimrende serieskaperne, og vi ser fram til eventyrets avslutning i et kommende bind to.
Dette er en slags nordisk variant av Sagaen om Thorgal – også en actionserie som er ypperlig for både unge og eldre. Og med suksessen som NORDLYS opplever er markedet vidåpent for denne slags norrønt inspirert litteratur i tegneserieform – bare det finner sine lesere! Det siste hjertesukket er et stadig tilbakevendende tema, dessverre.
Et interessant element er at tegneren Johnsson opprinnelig hadde manus til serien og skrev oppstarten for flere år siden før han slo seg sammen med Elfgren (forfatter av ungdomsromanen «Sirkelen», også oversatt til norsk) som så tok styringen på manus videre. Det er altså et prosjekt som har mange år på baken, den har fått modne seg samtidig som serieskaperne har fått nødvendig støtte til å gjennomføre sine drømmer.
Neste bok i serien blir lansert på Stockholm Internationella Seriefestival kommende helg. Jeg håper ikke den norske oversettelsen lar vente for lenge på seg. For dette vil jeg lese mer av!
Vei – Bok 1
Skrevet av Sara B. Elfgren, tegnet av Karl Johnsson
Oversatt av Mari Moen Holsve
ISBN 978-82-429-6133-4
160 sider
199 kr.
Egmont
