Den første boken i serien «Ville Poter» av Victor Nordahl imponerer mest med sine litterære og spesifikke detaljer, og presenterer et visuelt skråblikk på tilværelsen, sett gjennom øynene til to rever.
Reven Ty er redd for alt, noe som går utover familien hans så vel som ham selv. En dag forviller han seg inn i en revefarm, blir forvekslet med en annen rev, og tatt til fange. Der møter han Lukas som har levd hele livet i bur, uvitende om verden utenfor. Ty og Lukas danner et vennskap på tross av de ulike livene de har levd frem til nå.
Mens de sitter i buret på revefarmen forteller Ty om verdenen utenfor; skogen, gresset, vannet, og Lukas begynner å danne seg et bilde av hvordan verden ser ut. For eksempel forteller Ty om de andre dyrene, og Lukas ser dem for seg med utgangspunkt i seg selv; kaninen forestiller han seg som en liten rev med lange ører, elgen som en stor rev med greiner ut av hodet, osv. Det visuelle mediet skaper muligheten for denne type fortellergrep, ved å vise kontrasten mellom Lukas’ fantasi og de faktiske forholdene. Dette er noe Nordahl kunne utnyttet mer enn han allerede har gjort; Hvor absurd kan ting bli, basert på Tys verbale beskrivelse av noe i kombinasjon med Lukas manglende forutsetning til å forstå og forestille seg det.
Nordahl er en dyktig tegner, og bruker farger for å sette stemning. Karakterene er uttrykksfulle, i ansikt og kroppsspråk. Streken gir assosiasjoner til barne-TV-serier og filmer som «Flukten fra Dyreskogen», «Balto, «To gode venner»; Dette står i motsetning til det potensielt voksne innholdet. Tilsynelatende er «Ville Poter» et uskyldig prosjekt; to rever fra to ulike verdener møtes og danner et vennskap, og det er de slemme; hunder, mennesker, bjørner, mot de snille; revene. Men så enkelt er det ikke likevel, for innimellom sidene har Nordahl lagt ned detaljer og spesifikasjoner som tilfører høyere litterær kvalitet. Nordahl leker med forventningene vi har til visse dyr, og balanserer motpolene som finnes inni samme karakter. Bjørnen fra tidlig i historien, for eksempel, skal være stor og sterk og ikke la seg vippe av pinnen av snakk. Men når reven Kian setter spørsmålstegn ved fiskeferdighetene hennes, må hun trekke frem at «jeg er den beste fiskeren i denne skogen! Det har kjæresten min sagt!» Den store bjørnen trenger også ekstern bekreftelse, og det er forfriskende. En annen viktig detalj er Lukas’ fantasivenn – Et løvblad. Måten han snakker til bladet på er troverdig, og de ulike plasseringene av bladet når han selv rømmer, vitner om at dette kan komme til å spille en enda større rolle senere.
Relasjonene blant revene er spesifikke. Ty har en lillebror, familiefaren Ludvig som har en opprørsk tenåringsdatter og en kjærlig revekone som venter valper. De er ikke flokken til Ty, de er individer og han roper på dem ved navn når han sitter i buret. Igjen er det brutte forventninger; Ty er storebroren og skal være den tøffe, men er ikke egentlig det. Ludvig, som er lillebror, er den tøffe. Også hundene på gården er nyanserte. De er ikke kaldblodige drapsmaskiner, men evner å rettferdiggjøre sine egne valg når de tar feil, og lever med frykt for å være «slemme bisker», men sjefshunden kan informere om at «sjefen sier vi er de beste biskene i verden!» Hunden Seb utviser tendenser til en faretruende «oss-og-dem»-tankegang når han påstår at «rever er IKKE som oss», i kontrast til hunden Anya, som til slutt velger å risikere alt for å gjøre det rette.
Møtet mellom Lukas og Ty er sentralt. Lukas er åpen og nysgjerrig, til tross for at han lever i fangenskap, og Ty er muligens det stikk motsatte. Likevel er det Ty som skal ta på seg oppgaven med å innvie Lukas i det frie livet i den store verdenen der ute. Denne kontrasten kan gi rom til spennende fremtidige konflikter, der Lukas nysgjerrighet vil overgå Tys forsiktighet. En annen mulig fremtidig konflikt er situasjonen med den rømte reven, som Ty erstatter. De er nemlig helt like, men rømlingen, «Nittiåtte» er Tys rake motsetning; tøff, modig, frekk. «Nittiåtte» blir et speilbilde, en mulighet, et symbol, en påminnelse? Situasjonen får ingen avklaring i denne boken, så da blir det kanskje et gjensyn i neste?
Det er slike detaljer som dette som gjør den allerede visuelt sterke boken sterk litterært, også for eldre lesere. Og en så liten detalj som at hvis du gjentar de første to ordene på vaskeseddelen; «Reven Ty» flere ganger, hører du til slutt «evenTyR». Om det er bevisst eller ikke; jeg gleder meg til flere eventyr med reven Ty.
Ville Poter – Revefarmen
Av Victor Nordahl
Etterord av forfatteren
186 sider
279 kr.
Egmont
Les også:
Intervju med Victor Nordahl
