Større og mindre ord

Store Ord av Ronny Haugeland er en lek med ord og bilder, en slags alternativ oppgavebok til påsken kanskje, med et konsept som sikkert hørtes bra ut på papiret.

Boka befinner seg i grenselandet mellom tegneserie og bildebok og består av 29 dobbeltsidige bilder, ett for hver bokstav i alfabetet. For hvert bilde skal du gjette, ut fra bokstaven, hvilket ord serieskaperen ville fram til, og løsningen står bakerst.

Det første problemet med dette er simpelthen dårlig presentasjon. Teksten på permen forklarer ikke hvordan boka egentlig fungerer. Når du åpner den kan du se tegneren påpeke innledningsvis (med liten, sirlig skrift) at løsningene står bakerst, men det er det nærmeste boka kommer en instruks.

Det andre problemet er at Ronny Haugeland begynner å likne veldig på Flu Hartberg her. Haugeland har (eller hadde, i alle fall) sin egen distinkte stil, mer naiv, rund og elastisk enn Hartberg, så hvorfor bruker han ikke den? Jeg skal ikke se bort fra at dette kan ha vært ubevisst, eller også at Haugeland har latt seg inspirere av Dave Cooper, som Hartberg før ham. I Haugelands nye «Torden Gorgon»-serier (som for tida går fast i bladet Lunch) benytter han seg av noenlunde den samme stilen. Men det betyr uansett at han er i ferd med å miste originaliteten.

Det gjør ikke saken bedre at «Store Ord» minner om et veldig typisk Flu Hartberg-konsept. Eksperimentelle bildebøker med tegneserietrekk er en av spesialitetene hans.

Om vi ser boka i isolasjon, kan den beskrives som delvis vellykket. Mest interessant er den når Haugeland greier å kombinere et eller flere småmorsomme poeng med et vell av detaljer spredt utover tegningen, og setter det hele i en sammenheng som er mest mulig relevant for løsningsordet. Noen ganger får han til dette, andre ganger vektlegger han et forsøksvis morsomt poeng eller rent babbel, og noen ganger er det ikke annet ved tegningen enn løsningsordet. Fra side til side kan tegningene gå fra overfylte til nesten tomme.

Ordoppgavene virker derimot mest som et påskudd. At det er begrenset hvor mange (norske) ord Haugeland kunne lete opp som begynner Q, W, og X, har jeg selvsagt forståelse for, men for øvrig skifter vanskelighetsgraden fra å være så opplagt at ordet nesten blir stavet ut (H, J) til være helt indirekte (E, V).

Ordene er ikke alltid så store heller, noe som fordrer spørsmålet om hvem denne boka er for. 9-12 år, ifølge forlagets hjemmeside og teksten på samme side anbefaler den for «store barn». Men mange av disse ordene er ganske elementære for store barn (uten at jeg vil spoile ved å komme med eksempler), og ei bildebok er ikke noe de typisk ville ta i uansett, små og sporadiske innslag av toaletthumor, mørk humor og absurd humor til tross. «Store Ord» er nemlig ikke så drøy som den kunne vært, en gang.

Sånn sett har «Store Ord» kanskje sitt største potensial som underholdning for små barn, som ikke nødvendigvis bryr seg så mye om den gitte oppgaven, men heller vil studere de artige bildene.