Fjorårets beste tegneseriebok er en usedvanlig debut fra en usedvanlig serieskaper – 400 sider «storytelling» av ypperste merke.

Det første som treffer deg er omslaget og tittelen. En kvinne ser deg rett inn i øynene, bekymret? Redd? Engstelig? Bak henne: en mørklagt leiegård/bygning, fullmåne, nattestid. Og tittelen: «My favorite thing is monsters». Før du åpner boka er du MED, dette skal bli en heisatur i skumle aktiviteter. Boka er stor og tjukk, A4 bred og ikke fullt så høy, altså amerikansk standard kladdebokformat.

Og der er du ved kjernen; innmaten. Sidene består av kladdeboksider, komplett med triple permhull og spiralhull, rosa margstripe og lyseblå notatlinjer. Som godt voksen leser er du med en gang satt tilbake til ungdommens skoledager – kanskje du selv hadde en slik kladdebok, full av skisser, kruseduller og nedrablet tekst? Jeg hadde i alle fall det – men mine kladdebøker fra realskolen var på ingen måte så interessante som denne!

Hemmeligheten med en slik kladdebok er at den er spontan, ubevisst og intens. Øyeblikkets vrengebilde av sjelen på ungdomstrinn. Et forsøk på å løse en andregradsligning avbrutt av en karikatur av læreren, gjerne på utedo. Noen rockelogoer, geometrifigurer, en ny skisse (gjerne av en hemmelig klassekjærlighet), oppstarten på en hjemmestil, og så tilbake til den hersens ligningen.

Men dette er på ingen måte spontant. Det er selvbiografien til unge Karen, der hun noterer og tegner og kruseduller seg gjennom sitt unge liv i Chicago på 60-tallet. Forfatteren; Emil Ferris, tar selvsagt fatt i sine egne erfaringer og kanaliserer dette gjennom hovedpersonen. Det er forfatterens første tegneserie, selv om hun har en lang karriere som illustratør og designer, bl.a. av leketøy og reklame.

Tegnestilen, altså utført i kulepenn (BIC?) kan minne en del om Robert Crumb, ved at menneskene er robuste og tydelige skapninger som ikke definerer beskrivelsen «pen», bare «levende». Unge og eldre, menn og kvinner – alle lever og er saftige. Stilen er myk og levende med gjennomgående bruk av skravering, og fargene er holdt til et minimum med lette anslag av blått og rødt, dette også via kulepenn.

Tekstingen er hennes egen håndskrift. Den er tydelig og lettlest, og innholdet presenteres både ryddig og informativt. Hun har i intervju fortalt at hun har brukt nærmere 15 år på denne boka (som er første del, den neste kommer i år). I 2001 ble hun utsatt for et sterkt virusangrep som lammet store deler av kroppen, også tegnehanda. Opptrening tok lang tid, og første del av boka ble til mens dette pågikk.

USA har en ekstra forkjærlighet for monstre. De har vært en del av deres populærkultur gjennom hele forrige århundre, og det er nok å nevne TV-serier som «Familien Addams», «Munsters» og animasjonsfilmen «Monsterbedriften», samt bøker som «My Favorite Monster» og «Where the Wild Things Are» (I Huttetuenes Land) – helt tilbake til klassiske amerikanske filmproduksjoner med Frankensteins Monster, Dracula og Ulvemannen. Nasjonens interesse for temaet er så gjennomgående at deres kommersialisering av monsterkulturen, Halloween, har tatt resten av sivilisasjonen med storm.

Monstre i tegneseriene har også preget nasjonens kulturbilde, om enn ikke i like stor grad som bøkene og filmene. Femtitallets klassiske grøsserblader preget en hel ungdomsgenerasjon og la til grunn en arv som både Marvel, DC og Warren senere utnyttet i sine tegneserier. Men man trenger ikke gå lenger enn til klassiske tegneserier for barn for å finne utallige eksempel på det samme: Lille Lulu, Hot Stuff, Casper, Count Duckula m.fl.

Man kan mene at denne elskhugen til monstrøse figurer er amerikansk eller ikke, men det nærmeste man kommer en slik tankegang hos oss er nisser eller troll, hos irene de underjordiske (som mer eller mindre er de samme som de norske) eller hos mellomeuropeere, som elsker Grimm, vampyrer og monstre (dvs. kildene til de amerikanske figurene)

M.a.o. kan vi påstå at monstre er et mer akseptert fenomen i USA enn f.eks. hos oss. «Min favoritt-nisse»? «Mitt beste troll»? Nei. Derfor er tittelen og temaet for hennes bok så perfekt: My favorite thing is monsters. En ung pike som bor i en eventyrlig boligblokk i Chicago har som sin var-karakter en vaskeekte ulvegutt med kjemmet hår og hoggtenner i beste «Teen Wolf»-stil.

Dualismen menneske/monster er innlysende selv uten å ha lest dette verket. Som barn kler man seg ut for å kunne skremme både barn og voksne – det gir frihet til å «være seg selv». Det er denne funksjonen Karen benytter seg av, hun fremstiller seg som monsteret «varulvdetektiven» for å løse en uoppklart sak i bygningen sin. Forfatteren selv forteller at hun heller ville vært et monster enn menneske. Vi snakker her om «gode» monstre versus «onde». Monsteret er masken jenta bærer.

Jeg skal ikke røpe så mye av handlingen – den er ikke komplisert, men omfattende (nevnte jeg at boken er på nesten 400 sider?). Kort og godt etterforsker unge Karen et mystisk dødsfall i denne spennende boligblokka, bebodd av en rekke utsøkt bisarre menneskeskjebner. Alle har sterke personlighet og dype hemmeligheter, noen strekker seg sågar så langt tilbake som Tyskland før og under 2. verdenskrig – passende nok en periode der mennesker ble sett på som «monstre» for deres oppførsel og handlinger mot fiender, sivile og ikke minst leirfangene.

Innimellom finner vi referanser til kunst og gallerier, gamle skrekkmagasiner (flere helsider med tolkninger), jazz, horer, tatoveringer, sterke mødre og rare slektninger, overtro og katolsk anger – og gjennom dette mylderet vandrer den unge Karen, forledd i sitt eget bilde som varulv-detektiv. Hun lytter, snakker og ser, og alt hun opplever får vi servert som tolkninger av fakta eller fantasi.

Bokens omslag viser som sagt ansiktet på en vaktsom kvinne. Det er bokens egentlige hovedperson; leieboeren Anka, som bor i etasjen over Karen, hennes mor og den sprø, voksne broren Deeze (som alle kvinner elsker og som elsker alle kvinner). Deeze er hennes personlige guide til de voksnes verden, samtidig som han er hennes personlige tegnelærer. Anka blir drept, myrdet – og mesteparten av boka handler dermed om Karen/vardetektivens forsøk på å nøste opp mysteriet.

En på alle måter saftig (stor) del av boka omhandler krigstidens Tyskland, der det viser seg at Anka har syslet med alskens affærer – som leseren helst bør tilnærme seg på egen hånd. Emils tegninger og beskrivende tekst gjør uansett denne reisen til et mesterverk. Løsningen på mordmysteriet får vi i bok 2 – jeg gleder meg som besatt til mer fra Emil Ferris og Karen Vargjent.

Det er sagt mange ganger at man trenger verken mårhårpensel eller Bristolkartong for å tegne serier, alt du behøver er penn og papir (i dette tilfellet kulepenn og kladdebok). Serieskaperen Berliac praktiserer samme filosofi, og denne boka er et fantastisk og inspirerende objekt for alle unge som ønsker å fortelle en (eller sin) historie gjennom tegninger og tekst, det vil si tegneserier. Jeg kommer i alle fall til å bruke denne boka som eksempel på slikt når jeg neste gang snakker med og for unge serieinteresserte skoleelever.

My favorite thing is monsters, Vol. 1
Av Emil Ferris
388 sider
$39,99 (selges for rundt 380 kr. i norske butikker, bl.a. Platekompaniet)
Fantagraphics