I en skissebok fant Øyvind Torseter det som senere har blitt hans gjennomgangsfigur. Serienett har snakket med mannen bak bildebøkene/tegneseriene om Mulegutten.
Mulegutten, den pussige, forvillede, men sympatiske figuren med muldyransiktet har så langt dukket opp i fire av tegneseriebøkene til illustratør Øyvind Torseter – Hullet (2012), Mulegutten (2015), Mulysses (2017) og Altmuligmannen (2018). Under det ganske trivielle navnet Hans har figuren også gjort stor lykke i Tyskland; de tre første bøkene i serien er oversatt til tysk, og Der siebente Bruder, oder Das Herz im Marmeladenglas (Mulegutten) vant Deutscher Jugendliteraturpreis i fjor. Altmuligmannen kommer i tysk oversettelse på nyåret. – Gerstenberg, det tyske forlaget, har fulgt opp, det er veldig hyggelig, sier han. Bøkene er også oversatt til engelsk (USA), fransk og nederlandsk.
Øyvind Torseter har jobbet med illustrasjon i 20 år, blant annet illustrerte bøker, avistegning, utsmykking og utstillinger. Men hovedfeltet hans er bildebøker, og etter hvert og litt overlappende, tegneserier. Selv om han har laget mange historier selv, tenker Øyvind fortsatt som en illustratør. Han tegner først, kanskje med et storyboard i bakhodet, og teksten kommer etter hvert.
Grensen mellom bildebok og tegneserie kan være litt diffus i Øyvinds verker, men ser han i noen grad på seg selv om en tegneserieskaper? – Ja, svarer han, men legger til at han også tenker på seg som noe midt imellom, hvilket mange sikkert kan være enige i. Noe av det han gjør heller mer mot tegneserie, og noe heller mer mot bildebok. Han vil si det slik at han lager bildebøker, men bruker mange elementer fra tegneserier i dem.
For all del, Øyvind har et forhold tegneserier, han vokste opp med dem, og det var det han begynte med å tegne, i 12-årsalderen. – Det er en retning jeg kunne ha gått i; jeg fortsatte ikke der, men jeg henta det opp igjen, reflekterer han, og legger til at det er mye tegneseriereferanser i det han gjør.
Ellers er det jo formatet en gjerne legger merke til ved Mulegutten-bøkene, og hvordan det forandrer seg fra bok til bok. I den andre boka skulle Mulegutten inn i et stort fjell, og han trengte et stort format for å få plass til å tegne alt. I den tredje reiste han til sjøs, og da fant serieskaperen det mer naturlig med et liggende format. Altmuligmannen er den av bøkene han regner mest som ren tegneserie.
I Muleguttbøkene er format, papir og alle de ytre faktorene også en del av hele historien, mener han. Hvis man har mulighet er det fint å kunne ta bevisste valg om det.
Mulegutten dukkert først opp i Hullet. Øyvind hadde først en mer menneskelignende figur i tankene som hovedpersonen til denne boka, men syntes ikke det fungerte helt. Mulegutten var basert på en tegning som han fant i en gammel skissebok, og som han følte var mer anvendelig.
Og Mulegutten kommer til å følge ham videre. Han jobber på en ny bok med planlagt utgivelse neste år, og kan røpe så mye som at det blir ny setting og ny jobb for vår venn. Igjen.
Da Øyvind begynte med disse bøkene, hadde han ikke tenkt at det skulle bli til en serie. Og bøkene med Mulegutten er jo ennå frittstående, selv om det er flere av de samme skikkelsene som vender tilbake. Han tenkte først å anse dem som en slags skuespillere som han kunne sette inn i forskjellige situasjoner. Men nå er han blitt så godt kjent med dem at han merker det er en del ting som setter seg. Mulegutten har jo mange av de samme karaktertrekkene, som nysgjerrigheten og naiviteten, fra gang til gang. Og da er det bra å ha den jenta som også dukker opp igjen og igjen i bøkene, og som er hakket skarpere. Han var i tvil om akkurat hun skulle være med i den nye boka, men nå ser det sånn ut.
Muleguttens sjef i Mulysses og Altmuligmannen, den egenrådige gentlemanen med elefantsnabel, kommer også tilbake. Samtidig lover han en helt ny figur også. – Noen karakterer er det interessant å følge videre, men det kommer an på historien; jeg synes det er interessant å putte dem inn i nye situasjoner og nye roller, avslutter han.
