Jeg har snakket mye om tegneserier og mye om barnebøker, men det er første gangen jeg kobler dem, uttalte Marianne Eskebæk Larsen da hun presenterte forelesingen «Begrebsforvirring blant billdefortællingerne» under bildebokfestivalen på Campus Vestfold fredag.

Akademikeren har en lang merittliste på begge felt, som lektor ved Pedagogutdannelsen på Københavns Professionshøjskole, mangeårig styremedlem i Dansk Tegneserieråd, tre ganger jurymedlem i Pingprisen, sittende medlem av bedømmelseskomiteen i Nordisk Råds barne-og ungdomslitteraturpris og det danske kulturdepartementets illustratørprisutvalg, og anmelder av «visuelle tekster for barn» for avisa Information.     

Med innføringen av begrepet «grafisk roman» (noen ganger erstattet med «tegneserieroman» eller «tegneseriebok på norsk) virker forskjellen mellom tegneserier og bildebøker å ha blitt mer flytende, mener Eskebæk Larsen. Hva skiller dem, og hva har de felles ut fra formsiden, fra deres visuelle grammatikk? En tegneserie er kjennetegnet av sekvensielle bilder, altså flere bilder i rekkefølge, snakkebobler og fortellertekst, emanata og lydhermende ord, og et forhold mellom tekst og bilde som ofte er komplementær. I tillegg opererer Eskebæk Larsen med begrepet gittersturktur. Dette viser i første rekke til ruteoppsettet, men som hun påpeker forekommer gitterstrukturen også konsekvent i seriesider og tegneserier med usynlige rammer og flytende overganger mellom bildene.

En bildebok er kjennetegnet ved å være et tekst-bildemedium som er både komplekst og åpent, men avgrenset av et format på vanligvis ca. 32 sider.

• Alder blir veldig ofte brukt som kriterium (0-6 år), men mange bildebøker har også den voksne leseren som et tiltenkt leser, på en slik måte at historien fortsatt fungerer for barneleseren.
• Typisk sett har den også et muntlig språk, ettersom den er ment for høytlesing.
• Teksten er ofte på høyre side, og bildet på venstre, for å følge (den vestlige) leseretningen, og bildet fyller en hel side, eller en dobbeltside.  Men dette er mer blandet og integrert i dag
• Bevegelse skapes ofte ved hjelp av simultan rekkefølge (simultan succession), dvs. at samme person avbildes flere ganger på bildet, noe som gir en animert effekt.
• «The drama of the turning of the page» – Blaing har betydning; I bildebøker mer enn i de fleste medier skaper den en cliffhanger-følelse.
• Bokas materialitet har betydning. Den fysiske formen er med på å fortelle historien, som ikke nødvendigvis starter først når man har åpnet permen eller bladd forbi tittelsida.    

Den svenske litteraturforskeren Kristin Hallberg innførte begrepet ikonotekst, som betyr at bildebokas egentlige tekst er samspillet mellom skrift og bilde, slik som de møtes i lesingen. Forholdet mellom skrift og bilde kan være svært variert; noen forskere mener at hvis illustrasjonen primært har en dekorativ eller kommenterende funksjon i henhold til teksten, er det ikke en ordentlig bildebok, men en illustrert bok.

I sin forskning viser Eskebæk Larsen flere ganger til Dr. Mel Gibson (som er en kvinne, og kaller seg for Dr. Mel Comics på hjemmesiden sin, muligens i et forsøk på å unngå den åpenbare faren for navneforveksling), en britisk forsker med tegneserier som spesialfelt. Gibson peker på en interessant forskjell mellom tegneseriers og bildebøkers tilnærming til det som er meta: Tegneserier vil ofte referere til andre tegneserier, mens bildebøker refererer sjelden til andre bildebøker, men oftere til kunst og film – Her eksemplifisert med Magritte-motivet fra Stian Holes «Garmanns Gate» (2008):

Hvorvidt man skal kalle en grafisk fortelling for en bildebok eller en tegneserie kommer ikke bare an på formsiden (den såkalte visuelle grammatikken); det avhenger også av innholdet og historikken som knytter seg til verkets kulturelle tilhørighet og mottakelseshistorikk, i følge Gibson. Alle kunstneriske uttrykksformer inngår i et kulturelt hierarki, uansett hva som er utøverens ambisjon eller oppfatning: Maleriet har fortsatt høyere anerkjennelse enn fotokunst og videokunst; jazz har for lengst blitt «kultur», men ble i sine tidligste år sett på som vulgær støy. På samme måte var tegneserier, i alle fall i USA, opprinnelig sett på som et medium for analfabeter, innvandrere og barn. I Europa og Japan ble dette bildet tidlig mer nyansert, og på verdensbasis er bildet av tegneserier langt mer nyansert i dag, selv om man i Norden fortsatt kan møte på ideen om at tegneserier er spesielt for barn – Samtidig som tegneserier hovedsakelig for barn forsvinner, i alle fall fra bladhyllene. Begrepet «grafisk roman» har gjort grensene mellom ulike sjangre og uttrykksformer mer flytende enn før, med det resultatet at tegneserier får mer anerkjennelse både i media, akademia og på skolen.          

Bildebøkenes status i litteraturforskningen har vært mindre ambivalent; i det barnelitterære hierarki blir bildeboka plassert øverst. De svenske forskerne Elina Drukner og Maria Nikolajeva kaller bildeboka for «barnelitteraturens avantgarde».

Spørsmålet om kategorisering avhenger gjerne av hvorvidt man tilhører barnelitteraturmiljøet eller tegneseriemiljøet. Ikke bare formspråket, men også verdier, tradisjoner og tilhørighet spiller inn. Gibson har et perfekt eksempel i Raymond Briggs «Snømannen» (utgitt i 1978; tegnefilmversjonen er fra 1982) som åpenbart er en tegneserie, men som i sin tid ble kategorisert som en bildebok på grunn av tegneseriemediets lave status. Danske Rikke Bakman kalte boka si «Glimt» (2011) for en «tegnet roman» – Den hadde en tegning på hver side, snakkebobler og en sammenhengende historie, altså en tegneserie. Likevel nølte tegneseriemiljøet med å kalle den for det, fordi boka var så tilgjort barnslig i tegnestil og fargelegging. I et annet dansk eksempel likte folk fra tegneseriemiljøet Annette Herzogs og Katrine Clantes «Psst!» (2013) bedre enn «Hjertestorm» (2016) av samme forfatter/tegnerteam. Begge bøker var klassifisert som grafisk roman, men «Psst!» ble regnet for å være mer vellykket som tegneserie. Det danske skolesystemet kaller grafisk roman for en sjanger, noe som er sterkt omdiskutert i tegneseriemiljøet – De ser på «grafiske romaner» som tegneserier, og på tegneserier som en egen kunstnerisk uttrykksform som inneholder som i seg selv inneholder mange ulike sjangrer.

Eskebæk Larsen mener at billedbøker og tegneserier ikke er to vesensforskjellige uttrykksformer, og trekker følgende konklusjoner om forholdet mellom de to: Bildeboka er et medium, tegneserien er det ikke. Tegneserien er en uttrykksform som kan opptre i ulike trykte og digitale media. En tegneserie er en tegneserie uansett om den forekommer i hefte, avis, bok eller på en skjerm. Bildeboka er knyttet til bokmediet, og derfor vil dens måte å fortelle på også være avhengig av medieformatet. Følgelig er enhver tegneserie som opptrer i bokform, teknisk sett en bildebok.