«Hva er greia med feminisme?» er et spørsmål Marta Breen ofte har fått opp gjennom årene. Sammen med serietegner Jenny Jordahl har hun laget fire bøker der hun prøver å gi svar.
Breen og Jordahl hadde ikke tid til å opptre i Bergen på selve kvinnedagen, men på kvelden etter, den 9. mars, besøkte de Bergen Biblioteks kulturkafe for å snakke bl.a. om sin nye bok «Kvinner i Kamp». «Norges mest effektive og produktive forfattere» kalte ordstyrer Oda Vige Helle dem da hun presenterte dem for en fullsatt sal. Sammen står de to tidligere bak bøkene «F-ordet: 155 grunner til å være feminist» (2015), «Den Store Rumpefeiden» (2016) og «60 damer du skulle ha møtt» (2016).
Breen kunne fortelle at hun hadde 120 ubrukte navn til sistnevnte bok. Dramaturgi måtte prioriteres: – Mange [norske] kvinner har gjort mye bra, men har livshistorier som er for flate, forklarte hun.
Selv om bare Jenny Jordahl var serieskaper på forhånd, var det Marta Breens egen ide å bruke tegneseriemediet i bøkene sine om kvinnekamp. Fordi hun alltid har hatt konsentrasjonsvansker, leser Breen mer tegneserier enn prosalitteratur. Hun utlyste tegneseriekonkurranse for «feministiske, politiske serieskapere», og resultatet var at de fikk inn mye rart og lite bra. Men Jenny Jordahl skilte seg ut.
Serieskaperne brukte første halvdelen av opptredenen på å snakke om arbeidet sitt generelt. Andre halvdel var en komprimert presentasjon av innholdet i den nye boka «Kvinner i Kamp». Boka begynner med kvinnelige organiseringer fra sent 1800-tall, men under presentasjonen kom de også inn på kvinnelige pionerer fra middelalderen, som Hildegard von Bingen (1098-1178) og Christine de Pisan (1364 – 1430). Da jeg fikk en sjanse til å snakke med serieskaperne etter opptredenen fant jeg det derfor naturlig å spørre om det var mye de ikke fikk plass til i boka som de gjerne skulle hatt med?
– Ja, sånn er det hver gang, bekrefter Breen. -Masse må velges bort, og man må fokusere på det som fungerer, fortellermessig, tegnemessig og plassmessig. Vi kunne tatt mange andre fortellinger også, men vi ville fokusere på de tre søylene som vi synes er viktigst, og det er kampen for økonomisk selvstendighet, kampen for stemmeretten, selvfølgelig – og i det ligger også kampen for å bli sett på som et rasjonelt vesen, og å endre på holdningen om at menn er fornuftige mens kvinner er følelsesstyrt. Og til sist kampen for å kontrollere egen kropp. Så med en gang vi hadde valgt ut hovedkjernen, så ble det lett å velge ut hvilke historier som skulle representere det.
Med «Kvinner i Kamp» meldte de overgang fra Manifest Forlag til Cappelen Damm. Marta Breen forklarer hvorfor:
-For det første var Cappelen Damm veldig ivrige etter å signe oss, de har vært ute etter oss en stund. Vi kjenner en del folk der, blant annet redaktøren Steffen Sørum, som vi vet har gjort det bra med mange andre bokprosjekter. I tillegg er dette den første boka vår som har et internasjonalt nedslagsfelt; den handler ikke om Norge, den handler om hele verden, egentlig. Dermed var det fristende å gå til et forlag som kan prøve å selge den internasjonalt, legger Breen til før både hun og Jenny Jordahl understreker at de har vært veldig fornøyde med Manifest.
«Kvinner i Kamp» har også blitt fokusbok hos NORLA (senter for norsk litteratur i utlandet), noe som betyr at senteret vil prøve å selge den via deres kanaler.
Cappelen Damm har plassert boka under barne-og ungdomslitteratur på sine hjemmesider, og foreslår at den passer for aldersgruppa 12-20 år. Er forfatterne enige i dette?
Nei, svarer begge to ganske overbevist. Og Jordahl fortsetter: – Dette har vi jo også diskutert med Cappelen Damm. Denne boka har nok den samme målgruppa som «60 Damer», og det var faktisk en bok som traff alle. Og det var veldig morsomt, at det var alt fra 12-til 80-åringer som kjøpte den boka. Så vi håper at «Kvinner i Kamp» skal treffe de samme.
Matra Breens forhold til tegneserier begynte for alvor i tenårene, da hun oppdaget tegneserieromanene, og innså at det fantes gode tegneserier for voksne. Hun var tidlig ute med å lese Christopher Nielsen, og (uten sammenlikning for øvrig) Pyton. Og da hun ryddet opp i kjelleren forleden oppdaget hun en komplett samling Smult. Men hun innrømmer at hun også leste typiske jentetegneserier som Tuppen, Lillemor og Starlet i tillegg til Donald, selvsagt.
Jenny Jordahl på sin side elsket ElfQuest, og hadde i utgangspunktet bare lyst til å lage fantasyserier da hun ble stor (slik ble det jo ikke). Hun hadde også et forhold til Tank Girl; det var første gang hun hadde sett en serieheltrinne som ikke bare var tøff, men også ekkel, noe som hun syntes var gøy.
Som så mange andre ble Maus den store åpenbaringen for Marta Breen, den som førte til at hun begynte å grave etter andre ting. Så ble hun sammen med Øyvind Holen og fikk et tegneseriebibliotek på kjøpet. – Etter at jeg ble sammen med Øyvind har jeg vel nesten ikke lest noe annet enn tegneserier, forteller hun, før hun innrømmer avslutningsvis: – Det er jo litt dumt å si sånt når man er leder i NFF (Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening). Men jeg leser noe sakprosa også.
Les også:
Elementær kvinnekamp
