Saktegående og fargerik saga

I Drageviking bind tre fortsetter jakten på magiske runesteiner og det er duket for holmgang, uten at det blir spesielt spennende av den grunn. Så langt er dette den svakeste boka i serien.

Odin Helgheim har gjort suksess med sin miks av japansk manga og viking-historier. Man må vel kunne si at navnet hans er usedvanlig velegnet i forhold til hans litterære virke. Tidligere i år ble det gjort kjent at verdens største forlag, Penguin Random House, har kjøpt opp rettighetene til Drageviking-serien. Dette vitner om at internasjonal fascinasjon for viking-historier ennå står sterkt.

Etter den populære serien «Ragnarok» (i seks bind) , som var inspirert av norrøn mytologi, prøver forfatteren å skape et nytt mytologisk univers med utgangspunkt i vikingtiden. Jeg synes han bare delvis lykkes med det. Totalt skal det komme 8 bøker i Drageviking-serien. 30-åringen fra Sandefjord har uttalte planer om å ferdigstille den neste år, så lesere trenger ikke vente så altfor lenge på slutten.

Tregt og dvelende

Fortellingen er sånn passelig engasjerende, med ganske treig fremdrift og flere sidespor. Her og der merkes det at forfatteren drar ut handlingen med diverse komiske eller actionfylte krumspring. Iblant føles det nærmest som om hovedhandlingen står på stedet hvil over flere sider. Dessuten stusser jeg iblant på hvorfor Helgheim projiserer enkelte ruter over en side. For det er slettes ikke alltid viktige dramatiske øyeblikk i handlingen som blåses opp. Side 20 pg 21 i bind 3 er et slikt eksempel; vi ser en hånd holde et sverd, og en snakkeboble med teksten «Stopp Ivar!», på neste side utbrytes det «Det er bare en lek!» og «Aghhh!», mens sverdet har blitt vendt i ny vinkel. Disse to tegningene er på ingen måte så spektakulære at det gjør seg godt i stort format.

Handlingen er en typisk «fantasy quest», hvor en brokete gjeng er på leting etter en eventyrlig skatt. Vi møter trellen Ormøye, dragen Fafnir, jarlesønnen Stein Steinsson og gullsvinet Gulli, som skal finne åtte magiske runesteiner. Steinene ligger spredt utover verdenen, og det mangler ikke på farlige vesener de møter på sin ferd, men også vennligsinnede skikkelser dukker opp underveis.

Karakterene vi møter er egentlig nokså todimensjonale, og har stort sett en eller to egenskaper. Den lille grisen Gulli skal muligens være søt for barna, men jeg synes egentlig den er litt irriterende, med sin trekantede nese og sine sporadiske «nøff».

Mange komiske innspill

Manuset føles nokså tynt, og Helgheim kunne med fordel brukt mer tid på å gjøre både denne verden og dens karakterer og vesener mer fyldige og interessante. Selv om tegneserien er ment for barn tror jeg også de vil kjenne på at dette er i enkleste laget. «Drageviking 3» er i likhet med de to foregående bindene delt opp i tre kapitler. Et grep som jeg synes gjør narrativet oppstykket, og flyten blir ikke så god.

Humoren har en vesentlig plass i Drageviking, men den er ikke alltid like treffende. Bind tre er enda mer tøysete enn de foregående, uten at det blir noe nevneverdig morsomt av den grunn. Innbyggerne i Frostheim som ikke har betalt skatt, og derfor har blitt fratatt nakkevirvlene, skal sikkert virke lattervekkende, men føles bare pussige. Forfatteren er åpenbart glad i å tegne oppsperrede ansiktsuttrykk og storslagne gester, og det blir vel mye av dette.

Det beste som kan sies om «Drageviking» er at Odin Helgheim er en fremragende tegner og fargelegger. Hans manga-inspirerte strek er stilig, og jeg synes han er ganske oppfinnsom når det gjelder å komme opp med nye perspektiv og legge inn spektakulære spillopper i rutene. Variasjonsbredden i rutestørrelse er også bemerkelsesverdig. I fremtiden er det kanskje en ide om Helgheim konsentrerer seg om å tegne, og allierer seg med en dreven manusforfatter. Da kan resultatet bli virkelig bra! I mellomtiden får vi håpe at Dragevking tar seg opp i de fem resterende bindene.