Hva vet vi om bruken av snakkebobler i norske tegneserier? Når var den første snakkeboblen på trykk i Norge?
Når man ser på tegneserien som kunstart, så har den enkelte opplagte kjennetegn. I definisjoner er bilder i sekvens grunnlaget, og så kan man ramse opp ulike detaljer. Dette kan være tegneserieruter, onomatopoetikon, handlingslinjer eller snakkebobler.
I norske tegneserier har snakkeboblen vært tonet ned, historisk. En rekke av de klassiske norske tegneseriene som Haukepatruljen, Vangsgutane, Jens von Bustenskjold og Smørbukk har vært presentert i ruter med tekst under tegningene. Dette er i tråd med hvordan bildefortellinger var presentert i Tyskland, Storbritannia og Frankrike på 1800-tallet.
Den moderne tegneserien ble skapt av Rudolph Dirks i 1897. “Knoll og Tott” er den første tegneserien med faste karakterer som bruker formspråket vi i dag forbinder med den niende kunstart. Det betyr ikke at det ikke ble laget tegneserier før dette. Vi finner en rekke eksempler på bilder i sekvens langt tilbake i historien. På 1800-tallet kan vi for eksempel nevne bildefortellingene til Rodolphe Töpffer, “Ally Sloper” tegnet av Marie Duval og “Hogan’s Alley” av Richard F. Outcault. En norsk-amerikaner må også regnes med her. Carl Thomas Anderson arbeidet samtidig som Outcault og Dirks for avisen New York Journal og laget tegneserier.
Snakkeboblens oppgave er å formidle replikker i tegneserien. De kan inngå som en viktig del av komposisjonen av en tegneserierute eller side, og mange tegneserieskapere bruker boblen for å skape likevekt i arbeidet. Det finnes en rekke forløpere for snakkeboblen. Disse kalles gjerne banderoler eller etiketter (engelsk: labels) og har både vært brukt som forklarende tekst eller for å uttrykke monologer eller samtaler. Også her hjemme finner vi forløpere for snakkeboblene, og blant dem som brukte dise på 1800-tallet var Henrik Wergeland og Carl Fredrik Diriks.
På begynnelsen av 1900-tallet kom noen av de første amerikanske avistegneseriene på trykk i Norge og Danmark. Først og fremst var det ukeblader som Vor Tid, Allers og Hjemmet som hadde slike tegneserier på trykk, og de ble publisert i omtegnet utgave med tekst under tegningene. Det finnes flere hypoteser om hvorfor det ble slik, men utgangspunktet kan ha vært at Danmark ikke hadde skrevet under Bernkonvensjonen. Da ble det mulig å publisere materiale fra andre land uten å betale opphavspersonene. Samtidig slapp man å betale for trykkmateriale. Rent praktisk er det lettere å sette tekst under rutene enn i snakkebobler. I sum var nok dette rimeligere og raskere for utgiverne enn å bruke trykkgrunnlag kjøpt inn fra rettighetshaverne.
Sannsynligvis har norske tegneserieskapere latt seg inspirere av hvordan de så de amerikanske tegneseriene på trykk i norske blader. Dermed var det tekst under rutene som talte, og ikke snakkebobler. Dette fenomenet skulle for mange tegneserier fortsette i mange tiår, og selv i dag er det enkelte tegneserier som lages uten snakkebobler. Noen få eksempler på amerikanske tegneserier med snakkebobler fikk man se i Norge før 1920. For eksempel ble flere “Buster Brown”-bøker utgitt med snakkebobler, og Gyldendals bok “Knold og Tot til Lands og til Vands” kom i norsk utgave i 1912 med slike.
Mange har trukket frem Ivar Mauritz-Hansen som den norske første tegneserieskaperen som brukte snakkebobler jevnlig. Vi ser snakkebobler i enkelte av tegneseriene han laget for Tidens Tegn i 1926 og 1927, og mest kjent er nok arbeidet hans med “Professor Tanke”. I 1927 laget William Guttormsen “Ola Kanin” for Aftenpostens uketillegg A-Magasinet, og samme år kunne man lese “Professor Storks liv og levnet” av Sigurd Sandborg i Illustrert Familieblad. Felles for begge tegneseriene er et moderne formspråk der snakkebobler inngår.
William Guttormsen hadde en lengre periode bak seg i USA, og han lot seg nok inspirere av tegneseriekulturen der. Blant annet arbeidet han for San Francisco Chronicle, der han var ansatt mens Bud Fisher startet opp “Mutt and Jeff”. Før han laget “Ola Kanin” hadde han også andre tegneserier på trykk. En av dem var «Ambrosius oplevelser» for ukemagasinet Vor Tid i 1925 og 1926.
Enda mer spennende er det at William Guttormsen allerede i 1916 hadde en tegneserie med snakkebobler på trykk. Dette er en tegneseriestripe uten tittel som dukket opp i vittighetbladet Strips nr. 1/1916. Om det er Norges første moderne tegneserie med snakkeboble, skal vi ennå ikke slå fast. Men uansett så er det en god kandidat.
