Det er utvikling å spore i den nye Storefri-samlingen, «Fjottene i åttende». Men går den fort nok?
Det er ikke et uttalt mål å anmelde hver eneste Storefri-samling. Serienett har faktisk anmeldt flertallet av dem, men det blir en sak-til-sak-vurdering.
Tilfeldigvis hadde jeg overskudd akkurat nå, men jeg blir fort nok minnet om hvorfor anmeldelse av Storefri-bøkene ikke egentlig er det som frister mest. Og det har ikke å gjøre med kvaliteten på vitsene, men med karakterer og miljø. De fleste norske stripeserier har et større univers enn Storefri. Jeg kan ikke klandre Marius Henriksen for det; han valgte å jobbe med et begrenset felt, og gjør mye ut av det. Men det kombinerte resultatet av seriens begrensete miljø og dens overveiende verbale humor er at serien blir mer ensformig i samlebok-format. Å gi en stripeserie et større univers er ikke gjort over natta, men etter ti år har serien mye uutnyttet potensial.
For eksempel føler jeg det var en feil å gjøre så mange av de faste karakterene single. Børge Lund har lykkes veldig bra med sporadisk å trekke inn familiemedlemmer for å variere tema og miljø i Lunch. Men det er ikke for seint å oppnå noe av det samme i Storefri. Hva om Ann Beate er gift? Hva om Jon Anders og Henning har ulykksalige koner? Det trenger ikke være begrenset til herr og fru lærerpartner, heller: Ganske sikkert er det en mor i Vidars liv som vasker klærne hans oftere enn hun burde. Franz kan til og med ha barnebarn.
Mens jeg innbilsk venter på at serieskaperen skal reflektere over disse ideene, reflekterer jeg over materialet i «Fjottene i åttende» (jeg har generelt vært litt skeptisk til at Henriksen bruker Pondus-metoden for å navngi disse samlingene, men rett skal være rett; ordet «fjottene» forekommer faktisk i bokas åpningssekvens, som forsideillustrasjonen også er inspirert av). Konklusjonen er mye av den samme som i de foregående omtalene, nemlig at lærerne etter hvert har fått litt mer utviklete personligheter, og det samme har elevene. Selv om elevene aldri er de samme fra sekvens til sekvens.
Men jeg sier «litt». De tre karakterene som blir brukt overlegent mest er fortsatt i overkant lette å oppsummere. Ann Beate: Mary Sue. Vidar: Slask. Sigbjørn: Sarkasmer. Faktisk så sitter jeg etter denne samlingen igjen med inntrykket av at Vidar er blitt mer nyansert enn Sigbjørn (hvis navn jeg ennå har problemer med å huske). Særlig etter den formative «Karaktergrunnlag»-sekvensen (bildeeksempel ovenfor) som også er med i denne samningen. Du kan gjøre mer med en moderne slask enn med en lektor av den gamle, kvasi-britiske skolen.
Den andre tendensen er balansen mellom kynisk og håpefull humor, der håpefullheten gradvis har fått en mer betydningsfull rolle. Dette passer også med tonen som Humbug-skaper Håvard Mossige setter i forordet.
For eksempel, at Henriksen lagde en sekvens (som er med i denne boka) om skolens flyktningeaksjon kan virke som et ledd i Strands markedsføring av «Stjerner i mørket», men han utnyttet konseptet til fulle. I alle fall virker det på ingen måte som en ren redaksjonell programforpliktelse.
Selv om Marius Henriksen har en veldig god rutine på slike «very special episodes» er det de små hjertelige øyeblikkene som fungerer best. I en toneangivende stripe sender Ann Beate en epost til en mor bare for å rose sønnen hennes for at han for en gangs skyld oppførte seg pent i klassen. Sigbjørn skjønner ikke vitsen, men Ann Beates instinkt viste seg å være helt riktig. Ann Beate er en Mary Sue, men noen ganger er det alt som trengs.
Storefri (8) – Fjottene i åttende
Av Marius Henriksen
Forord av Håvard Mossige
120 sider
249 kr.
Strand Forlag
Les også:
Striper og avslutteregenskaper
Ikke akkurat år 0
Pedagogisk humor i koronaens tid
Tynne karakterer og feite sarkasmer
Nå med formingstime
Opp et klassetrinn
