– På sitt beste tar karikatur opp kampen mot øvrigheten, men den kan også være ondskapsfull, sier Erle Marie Sørheim til Serienett. I «Karikaturens historie» skriver hun fornøyelig om en tradisjon som startet så tidlig som i steinalderen, og som kulminerer i Charlie Hebdo-terroren i Paris 2015.
Den norske forfatteren Erle Marie Sørheim er basert i Berlin, og har tidligere gitt ut to bøker om den tyske hovedstaden. I «Karikaturens historie» har hun fokusert på karikaturer fra Tyskland, Frankrike, England, USA og Norden. – Som jeg skriver i forordet har jeg fokusert på den europeisk-amerikanske tradisjonen. Både fordi det er den som er avgjørende for vår satiretradisjon, og fordi det er de språkene jeg kan. Men alle land har jo en eller annen slags form for visuell satire, enten åpent eller i det skjulte, kommenterer.
Ble selv karikert
For hennes del gikk fascinasjonen for karikaturer hånd i hånd med tegneserie-interessen. – Jeg vokste opp i et avislesende hjem, i den tiden det var papiravisen. Tidlig oppdaget jeg «Steffen Kvernelands amputerte klassikere», selv om det iblant gikk over hodet på meg. Siden ble jeg kjent med Olaf G og Simplicissimus – I oppveksten leste jeg også MAD, og det har vært gledelig å dykke ned i deres historie. At bladet når har gitt seg er jo veldig synd, men jeg tror nok at en så kjent merkevare vil leve videre på en eller annen måte. – Tidlig ble jeg også fascinert av at man kan tegne noen så stygt, sier 39-åringen, som tidlig i tenårene selv ble objekt for karikatur av en lokal tegner. – Dessverre tror jeg nok jeg må ha kastet tegningen i sin tid. Det er noe med å bli tatt på kornet, men på en måte man ikke vil bli tatt på kornet på. Når det kommer til karikatur av en selv, må en vel gå noen runder med seg selv før en klarer å le, humrer hun.
Fuglemannen i Lascaux, hulemaleri i Sør-Frankrike
Steinalder-satire, Julenissen og Uncle Sam
Primitive hulemalerier i Frankrike er de tidligste eksempler på karikaturer som Sørheim har sporet opp. – Det er jo ingen eksakt vitenskap å definere hva 17 000 år gamle tegninger egentlig er eller ikke, men det interessante er at man helt klart ser spor av både abstraksjon, iscenesettelse og formidling av et budskap. Strekmannen er den eneste som er tegnet abstrahert i hulen, alle dyrene er vakre og realistiske, hvorfor det? Det syns jeg er uhyre spennende å spørre seg om. Som jeg skriver i boka er det ikke jeg selv som fant på dette, men journalisten Judith Thurman i The New Yorker, forteller 39-åringen.
I boka får hun frem masse kjente, viktige og mer obskure bidrag til karikatur-kunstformen. Tysk-amerikanske Thomas Nast var med på å utvikle ikoniske figurer som Santa Claus og Uncle Sam på 1800-tallet. I 1870-årene tegnet han elefanten som Republikanernes maskot og eselet som Demokratenes maskot, også det har stått igjen. Men ikke alt han gjorde var like oppbyggelig. – Han bodde i New York og likte ikke irene, det kan skyldes at de drakk mye. Mens han holdt seg for god til å tegne nedsettende karikaturer av afrikanere og kinesere, som var så populært på den tiden, var han ikke nådig mot irene og fremstilte dem iblant som apekatter.
«Join, or die» av Benjamin Franklin
Karikatur som krigspropaganda
I boka gir hun også eksempler på at karikatur har hatt innvirkning på historien. – Visuell satire er et veldig sterkt virkemiddel, og som vi ser har det gjerne hjulpet til å tippe et stridstema i favør av en retning, sier hun. I boka forteller hun blant annet at Luther samarbeidet med en dristig, tysk tegner i sine angrep på Den katolske kirken. Noe av det mest groteske kunstneren Lucas Cranach skapte på tegnebordet, var den sarkastiske «Pavens fødsel» fra 1545, hvor Paven og kardinalene fødes ut av rompa til en djevel. Den katolske kirken forsto slagkraften i det visuelle, og lot Luther få gjennomgå nådeløst i sine karikaturtegninger. Den amerikanske statsmannen Benjamin Franklin tegnet en karikatur av en slange delt opp i tretten biter, som symboliserte de amerikanske koloniene i 1754, tittelen var «Join or Die». Mindre enn en måned etterpå ble denne publisert i flere amerikanske aviser og ble et tungtveiende argument for at koloniene skulle stå sammen i kamp mot koloniherrene i Europa; først mot Frankrike, deretter mot England.
«Pavens fødsel» av Lucas Carnach
I 1803 var den britiske tegneren James Gillray vitne til at Napoleon fikk et raserianfall i Paris, og valgte å tegne han som et bortskjemt lite, oppfarende barn. I realiteten var Napoleon normalt høy for sin tid, men Napoleons kortvoksthet har vært en myte som har levd i beste velgående frem til moderne tid, takket være Gillrays karikaturtegning (avbildet øverst). – Jeg tror Napoleon var ordentlig irritert for den, humrer hun. I research-arbeidet har hun også gledet seg over mange andre «fun facts» i historien, som hvor ordet «cartoon» kommer fra. – Opprinnelsen er at satiremagasinet Punch i London, gjorde narr av at de skulle ha nye veggmalerier i Parlamentet, og kartongene de ble stilt ut på. Avisen laget sin egen tulle-varianter, og det fikk så sterkt gjennomslag at vitsetegninger ble hetende «cartoon». Når man finner slike svar skjønner man hvor viktig historien om karikaturene har vært, sier hun.
«Norge for jøderne», av Jens R. Nilssen
Antisemittiske tegninger av jøder i mellomkrigstiden, som bidro til hatet mot jøder, har på sin side vært det tristeste kapittelet å føre i pennen. – Karikatur kan brukes både positivt og negativt. Av enhver kunstform er det to sider. De er ofte best når de sparker oppover. Karikaturer mot jødene var eksempel på det motsatte; det er skyggesiden og viktig å få frem. Disse tegningene fikk stort gjennomslag i Tyskland på 1930-tallet. Å se på hvordan nazistene benyttet seg av pseudo-vitenskaper og rasistiske teorier i sine karikaturer av jøder, er interessant, sier Sørheim. – Samtidig var det stygge tegninger av jøder i norske humorblader på 1850-tallet, så tradisjonen for dette kom tidlig. I boka har hun også med eksempler på to norske tegnere, Ragnvald Blix og Olaf Gulbransson, som latterliggjorde nazistene med sine karikaturer. – Ragnvald Blix sine tegninger av nazisistene før og under krigen var modige, sier hun.
«Quislings julebåt» av Ragnvald Blix
De fleste demokratiske statsledere har funnet seg i å bli karikert. President Nixon og President Trump er blant få unntak, og førstnevnte sa opp abonnementet på Washington Post på grunn av tegnet fremstilling av ham. Finn Graff hadde en karikatur av Erna Solberg hvor hun ble fremstilt som en gris. Hun sa det var en ære å bli karikert, men Grande i Venstre var kritisk til tegningen. – Det tror jeg kanskje hun ville latt være å gjøre i dag, kommenterer Sørheim.
Et spesielt interessant tilfelle Sørheim har gravd frem er den palestinske tegneren Naji al-Ali (1938-87) som regnes som den mest kjente arabiske tegneren. I 1987 ble han drept i London, og til dags dato vet man ikke om det var israelere eller PLO som sto bak. – I sine striper hadde han alltid med en liten gutt, Handala, som var et ungt og stilltiende vitne til episoder som skjedde i Midtøsten. Han var et sterkt symbol, åpenbar så sterkt, at mange mente han burde likvideres, sier hun.
Tegneseriereportasje (utsnitt) fra Angoulême (2015)., laget av Flu Hartberg og Erle Marie Sørheim for Dagbladet, rett etter attentatet mot Charlie Hebdo
Satirens ståsted i dag
Karikaturstriden om profeten Mohammed belyser også Sørheim om i boka. Opprinnelig hadde hun tenkt å vise en Muhammed-karikatur, men ombestemte seg i oktober 2020. – Jeg ville ta det med og normalisere det, men drapet på læreren Samuel Paty i fjor gjorde at jeg ombestemte meg. Under arbeid med boken har jeg snakket med Flemming Rose i Jyllands-posten og Charlie Hebdo-redaktør Laurent «Riss» Sourisseau i Paris, og jeg vil ikke leve som dem. Da måtte det i så fall vært veldig viktig å publisere Muhammed- karikatur, og det tenker jeg at det ikke er i dette tilfellet, sier Sørheim. – Charlie Hebdo klarer fortsatt å sette dagsorden og sjokkere, men de er en enslig blomst. Få land har en like sterk karikaturtradisjon som Frankrike. Satiren er veldig viktig ennå. Ikke alle leser avisartikler, man ser fortsatt karikaturen og får en til å tenke. Egentlig er internett perfekt for satire og karikatur.
Christian Blooms etter hvert så berømte tegning av Trump ble laget før valget i 2016
Hun vil gjerne også få frem at norske karikaturtegnere fremdeles er slagkraftige og når ut til verden. – Siri Dokken i Dagsavisen har et strålende utgangspunkt ettersom hun også er lærer og har en følelse av hva de unge tenker. Den norske tegneren Morten Mørland som er fast tegner for britiske The Times er ikke så kjent i Norge som han burde være. Han har gjort flere av Boris Johnson. Christian Bloom hadde en karikatur av Trump fremstilt som baby med bleie som river ned en bordduk med en globus oppå. Det er spennende at Blix og Gulbransson reiste til Tyskland for hundre år siden og gjorde seg bemerket, og ennå når norske karikaturtegnere ut til verden.
Førstkommende onsdag har Erle Marie Sørheim lanseringsfest i Oslo. Flere tegnere vil være til stede. Påmelding via mail er påkrevd.