Søker alltid nye ideer

Sist helg var Ola Lysgaard i Bergen for å lansere sin nyeste bok, antologien «Delvis Fornøyd». Serienett fikk anledning til å snakke med ham om eksperimentering innen tegneserier. 

«Delvis Fornøyd» inneholder blant annet 24H Challenge-heftene dine. Hvor mange har du lagd av disse, totalt?

Fem, og alle er med i boka. Jeg har vært med hvert år det har blitt arrangert i Oslo. Jeg har også gjort to andre tidligere, en for Tegneloftet (i Bergen), og en hjemme. De er utelatt, for jeg følte ikke at de var gode nok.  Jeg lurte på om jeg skulle ha en tekst med i boka for å forklare konseptet, men konteksten er vel ikke så viktig for folk flest; det er bare historier.

Ola Lysgaard (midten) på boklansering hos Pamflett sist fredag. Med ham er broren, som var DJ for kvelden.

Ser du noen utvikling i 24H-seriene dine?

Absolutt! Tilnærmingen min har alltid vært at med de begrensingene som konseptet gir, er det en fin anledning til å prøve ut noe uten at man trenger å bruke så mye tid på det. Man kan gjøre et eksperiment, og så er det ferdig. Og så har man lært noe av det, uten at man trenger å bruke et halvt år på et mer gjennomtenkt prosjekt. Hvert år har vært en utforskning i en eller annen retning.

På Oslo 24H har man jo ikke så strenge regler; andre steder er det slik at man har ikke lov til å komme med en ferdig ide av noe som helst slag. På noen av de franske eventene er det til og med slik at når man kommer dit får man en oppgave, og alle må lage noe utfra den, men på Oslo har det vært mer løst; til og med hvis noen vil komme med ferdig manus så er det helt greit. Fokus har vært på at det er veldig gøy å samle seg som serieskapere og gjøre det vi har til felles i samme rom. I starten hadde jeg en ide om hvordan serien skulle begynne, og hvordan det skulle slutte. Da ble det jo en historie uansett, og jeg kunne sitte hele døgnet og finne ut resten. «Røyndorfin», «Hyggeleg» og «Mindsuck» ble til på den måten. Men også med «Hyggeleg» var ideen å lage et narrativ som handler om hvordan forskjellige mennesker føler den samme situasjonen.

Hvorfor forlot du oss?

«Hvorfor Forlot Du Oss?» var den første av disse seriene som jeg tegnet digitalt. Da lagde jeg alle bildene i samme format, tre rektangulære på hver side. Først brukte jeg mange timer bare på intuitivt å tegne masse bilder, så satte jeg dem i rekkefølge og lagde et narrativ ved å lage tekst til dem, etter først å ha gitt meg helt fri utfoldelse som tegner.

Den nyeste, «Lonelyboy_92», var enda mer eksperimentell. Jeg hadde bestemt meg for bare å snakke om et personlig tema; om mitt forhold til konseptet ensomhet, på en måte. Og bare lage side for side, oppslag for oppslag, og fylle det med de ideene jeg får underveis. På mange måter synes jeg resultatet ble mer spennende, for du sitter hele tiden og må finne på nye ting. Så du har den delen av den kreative prosessen med deg hele veien. Den ble mye mer eklektisk, henger mindre sammen enn de andre historiene, men jeg er også blitt overrasket over hvor mange som liker den i etterkant.  Hvert år tar jeg lærdom fra det jeg gjorde før, og prøver å gjøre noe nytt.

Lonelyboy_92

Skal du være med også i år?

Ja. Det er på mange måter årets høydepunkt, Oslo Comix Expo, særlig på grunn av 24H-utfordringen.  Det er gøy å møte en så stor del av kollegiet på festival, men det å kunne ha denne eventen der vi bare sitter i samme rom og tegner tegneserier, gjør det mye enklere å bli kjent med hverandre og bli kjent med de tingene vi faktisk har til felles som serieskapere. Noe jeg synes jeg får veldig mye ut av.

Har du noen personlig favoritt blant dem du har laget så langt?

Jeg har det forholdet til seriene mine som mange andre serieskapere, nemlig at jo eldre de er, jo mindre liker jeg dem – For jo mer har jeg forbedret meg siden. Og da ser jeg bare alle de tingene jeg skulle ønske jeg hadde gjort forskjellig.  Men noe av det jeg synes har holdt seg best, er «Byen» (også i boka), som jeg gjorde sammen med Sofia Marie Hamnes. Det var et forsøk på å «oversette» en av diktene hennes til tegneserie.

Byen

En periode hadde du en stripeserie i Dagbladet som het «Ok Minus», og den er trykt i flere omganger i «Delvis Fornøyd». Du lagde jo også en annen stripeserie for Dagbladet, og den het «Mørketid». Hvordan vil du sammenlikne de to?

Den største forskjellen, fra mitt eget perspektiv, er at det er ganske mange år mellom dem. «Mørketid» ble hovedsakelig laget da jeg var 18 og gikk siste året på videregående. Mens OK Minus ble laget i 2015.

Jeg har et litt tosidig forhold til det å lage stripeserier. På den ene siden synes jeg det er morsomt å lage innhold som må være så kompakt.  Men etter å ha gjort det en liten stund går jeg tom for den typen ideer. Med «Mørketid» hadde jeg ideer oppsamlet, men etterpå følte jeg meg veldig ferdig med det. Så kom det det en nye Dagbladet-konkurranse noen år senere.

OK Minus

«Ok Minus» ble laget mens jeg jobbet med noe som går igjen i denne boka, nemlig tofarget trykk oppå hverandre. Og noe av det som jeg syntes var gøy med «OK Minus» var å lage et billedspråk som fungerer på avistrykk med alle de begrensingene det har. Noe av grunnen til at clearline-stilen er så veldig utbredt i tegneseriene, fra et praktisk standpunkt, er at i avistrykk så bommer gjerne fargene litt på hverandre, så det blir uskarpt. Og hva serietegnerne gjør for å forbedre skarpheten, er at den svarte streken dekker over alle stedene hvor fargene møtes. Streken «rydder opp» uttrykket, på en måte. Her har jeg i stedet brukt kun cyan/magenta-fargeuttrykk. Jeg syntes det var spennende å leke med mediet på teknisk måte; en som ikke ødela for avistrykket, men som fremdeles var annerledes.

«Delvis Fornøyd» inneholder også eksempler på en annen slags stripeserie, «Overlapp». Hva var poenget med den?

Den ble også laget for en Dagbladet-konkurranse, faktisk. Men det var et mer «høykonseptuell» premiss, kan du si, ved å ta ideen om å legge farger oppå hverandre til det neste nivået. Til dette lagde jeg tre forskjellige oppsett som var de samme om og om igjen, og på disse prøvde jeg å tegne forskjellige vitser fra gang til gang. Det var gøy å holde på med, men det passet kanskje ikke til å trykke en stripe hver dag i avisa, for på den måten blir det vanskelig å få med seg mønsteret som er en del av vitsen. Så den kom da heller ikke så langt i konkurransen, men det gjorde ikke så mye, for det var en ganske effektiv prosess uansett.  Et lite eksperiment som ikke har kommet på trykk før nå.

Eksempel på eksperimentering med stripemaler i «Oppsett»

Du har ikke vært i humør til å lage stripeserier på en stund nå?

Nei, jeg har nok beveget meg mer og mer bort fra det.  Kjernen av det som interesserer meg ved tegneserier, er historiefortelling, og da er stripeformatet litt for begrensende.

Flere av bidragene i «Delvis Fornøyd» er fra 2018. Hvor langt tilbake har du gått for å samle stoff?

«Fuglesang» fra 2010 er eldre enn noe jeg tidligere har utgitt. Jeg føler at den er litt morsom i denne konteksten her, for den er et veldig tidlig eksempel på den retningen som jeg senere har beveget meg mer i, føler jeg. Jeg synes det er spennende med historier som utfordrer hvordan du skal tenke. I en historie skal det helst skje noe spennende og hyggelig, og det skal helst resultere i et klimaks. Og det føler jeg ofte er i kontrast til hvordan livene våre er. Det er interessant å lage historier som speiler det, uten at de nødvendigvis er mer realistiske av den grunn, men jeg liker ting som har de kvalitetene. 

Fuglesang

Minst to av serienenovellene i boka, «Dakapo» og «Deprimert», virker veldig selvbiografiske. Er det tilfelle?

Ja, begge er veldig selvbiografiske. I tilfellet «Deprimert» var det 100 %.  Jeg har prøvd å forstå hvorfor jeg har det slik jeg har det de siste par åra («Deprimert» er fra 2018), og det gir meg veldig mye å kunne lage tegneserier om sånt, for da må jeg konkretisere det for meg selv. Dessuten får jeg fortalt til veldig mange rundt meg hvordan jeg har det uten å måtte ha den samme samtalen med alle sammen. For det er ikke det at jeg ikke vil snakke om det, bare at det kan være litt slitsomt å ha den samme samtalen med så mange folk etter hverandre.  Jeg fikk veldig mye ut av «Deprimert» selv, og kom nærmere på dem jeg kjente.

Deprimert

«Dakapo var del av bacheloroppgaven min. Også den er selvbiografisk, men det er også en stilisert historie som tuller litt med formatet. Ideen er den samme som i «Overlapp», med to sider som brukes om og om igjen, men for hver andre side har jeg tegnet noe nytt oppå. Jeg satt bare på rommet mitt og jobbet med bacheloroppgaven, så jeg tenkte at kanskje skulle jeg lage en serie om meg selv der jeg er «stuck» på rommet mitt.

Dakapo

Tegneserier eller ikke tegneserier, hvilke planer har du framover? 

Akkurat nå er det veldig vagt. Jeg har noen lengre prosjekter i en planleggingsfase, men det er så tidlig at jeg har ikke veldig lyst til å snakke om dem ennå. Det er en plan framover om å lage mer tegneserier, sannsynligvis lengre ting, men jeg er redd for å skuffe folk i tilfelle det ikke blir gjennomført likevel.

Øverst: Utsnitt fra «Mindsuck»


Olalys.com
Delvis Fornøyd på ÜberPress

Les også:
Olas fryktelige fortid

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.