En svak adapsjon

Det mest påfallende med Game of Thrones-tegneserien «Kampen om Jerntronen» er tegnerens forbausende mangel på allsidighet.

Boken forteller om tre familier. Stark, Baratheon og Targaryen. Premisset virker enkelt, men dette er innvikla greier, så jeg gjør det kort. Stark-familien, med Ned Stark som overhode, har det helt topp nord i landet. Helt til Robert Baratheon, kongen i riket, kommer nordover for å be Ned være hans høyre hånd. Han takker ja til det for å fungere som spion. Hans svoger var nemlig kongens høyre hånd helt til han døde, men Stark-familien mener han ble drept. Så Ned tar med seg majoriteten av familien sin til Westeros. Samtidig ønsker Targaryen-familien å ta tilbake tronen fra Robert Baratheon for han hadde erobret den fra deres far.  

Adapsjonen fra den amerikanske utgiveren Dynamite Press har store problemer, da særlig det visuelle aspektet. Alle karakterene er tegnet i en kvasi-realistisk stil som man kan kjenne igjen fra titlene til Zenoscope Entertainment og Avatar Press. Bortsett fra variasjoner i skjeggstil og hårfarge, mestrer ikke tegneren Tommy Patterson stort mer enn ca. tre forskjellige typer ansikter. På samme tid er han heller ikke særlig dyktig på ansiktsuttrykk. Jeg kunne tenke meg flere nyanser enn halvåpen munn, glis og grynt i ansiktstrekkene. Ingen mennesker har et så begrenset uttrykksrepertoar. Dette er toppen av isfjellet hva angår tegnerens begrensninger, og det blir fort åpenbart at vi har å gjøre med en forbausende lite allsidig tegner. Dette gjør leservennligheten utfordrende med tanke på det brede karaktergalleriet. Man har dessuten gode muligheter til å la seg irritere over den totale mangelen på variasjon når majoriteten av boken er nærbilder av ansikter som prater. Selv om jeg kan være smålig og irritere meg over disse tingene er det like fullt viktig å ha en god takt og variasjon i sidene og rutene. Den gode flyten er ikke til stede når alle rutene er fjes, fjes, fjes, og alle er like.

Hva kvinner angår er måten han avbilder dem på helt kokko. Foruten hårfarge ser de alle helt like ut. Når de har klær på seg beveger de seg som vanlige mennesker, men uten klær vrenger de seg ut og inn i alle slags positurer for å få fram at, jepp, de har bryster. Enten det er å lese brev, snakke med ektemannen sin, eller gå i badekaret. Brystene skal fram. Ingen ved sine fulle fem gjør disse handlingene i slike positurer. Jeg er klar over at jeg her bare slår opp vidåpne dører, jf. Manara-Spider Woman-fadesen fra 2014, men jeg synes det er provoserende trangsynt.  

I forordet forteller George R.R. Martin at de har ansatt de riktige folkene til denne adapsjonen, både når det gjelder tegning og fargelegging. Det eksisterer jo et uttrykk her, det er jeg ikke uenig i, og jeg vet det finnes en målgruppe som syntes dette ser kult ut, men jeg liker det rett og slett ikke. Tegneserien ser ut som en «Glamour»-episode; all hud har en «Se & Hør»-glans, og fargene er glatte førløpninger som virker mer generiske ut enn organiske. Jeg forventer ikke innovasjon fra noe som er en åpenbar profitering på franchisen som i mange år har gått sin seiersgang på tv, men jeg forventer jaggu mer enn dette. Det ser dårlig ut, kjedelig, flatt, og virker mer som en serie forseggjorte illustrasjoner fra Deviant Art-siden til noen som kan tegne litt. For å være rettferdig så er dette et utfordrende kildemateriale å tolke. Game of Thrones er dialogtung, og det er nok en utfordring å få historien til å se gøy ut når det skjer så lite, men det er likefullt et problem tegneserien må ta tak i.

Hva teksten angår har de hatt som mål å ta for seg ett bok-kapittel per side. Det skaper så klart en utrolig kompakt tegneserie der alt sammen er mer innviklet enn episk. Ting skjer for fort, og jeg blir vippet av pinnen ved flere anledninger. Tegneserien er ikke særlig god på å tilpasse teksten til sitt eget format og det gir lesevansker. Et annet bidrag til lesevanskene er også tekstingen som, oftere enn ikke, nærmest bryter ut av snakkeboblene.

Det er urettferdig å sammenligne tegneserien for mye med tv-serien og bøkene som er kildematerialet, men serieskapernes jobb var å få en adapsjon til å se og føles bra ut, og det har de ikke greid. Jeg vil oppfordre publikum til å bruke pengene sine på et HBO-abonnement i stedet.



Game of Thrones – Kampen om Jerntronen, bind 1
Skrevet av George R. R. Martin, tilrettelagt for tegneserie av Daniel Abraham, tegnet av Tommy Patterson
Forord av  George R. R. Martin
196 sider
Kr. 169, 90
Egmont

1 tanke om “En svak adapsjon

  1. Enig med anmelder. Dårlige hårmetallband på hesteryggen ledsaget av pyntebimbos. Er dette fantasy så gi meg heller humor istedet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.