Torunn Grønbekk har flere ganger hatt OCX-stand, men denne norske tegneserieforfatteren er ellers mer internasjonalt orientert. Serienett tok en prat med henne på årets festival.  

Kan du fortelle litt om den faglige bakgrunnen din?

Jeg er utdannet grafisk designer, og har vært selvutnevnt datanerd i alle år. Jeg jobber mye med webteknologi og utstillingsdesign. Kombinasjoner av ord, tekst og bilder er sentralt i det jeg driver med, gjennomgående.

Hva fikk deg til å begynne med tegneserier?

Tegneserier «redda« meg da jeg 12-13 år, kan du si. Å lese tegneserier, særlig den typen bøker som begynte å komme ut på 90-tallet, var stort for meg da. Siden har jeg bare fortsatt å lese tegneserier alltid. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive. Jeg har skrevet noen romaner også, men ikke gitt dem ut. Men det som slår meg når jeg skriver, er at jeg savner Steve Dillon sine «stille paneler», dvs. reaksjonspanelene hans. Dillon er en mester på å kommunisere følelser med de enkleste strekene i verden, vil jeg påstå. I grunnen er det bare i tegneserier at du kan gjøre det, og det er en type historiefortelling som jeg virkelig har sansen for. Det gir en enorm makt over «pacing», hvordan du kan skru til historiefortellingen for å lure leseren. Tegneserier er mitt favorittmedium, også å skrive for.

I år hadde du stand for å selge de engelskspråklige tegneseriene dine på OCX, og det er ikke første gangen. Hovedserien din ser ut til å være «Ageless». Kan du kort forklare hva den handler om?

Jeg er veldig historieinteressert, og hovedideen bak «Ageless» er at du har en gruppe mennesker som aldri blir eldre, og som derfor får være med gjennom hele verdenshistorien. Så er det noen av dem som bestemmer for å gjøre noe med jordas tilstand, med brutale løsninger. Seks «issues» (på 24-28 sider hver, skrib. anm.), og en samling som kom i februar.

Så har du en ny serie som heter «Martriarch».

«Matriarch» er en miniserie som jeg lager med Dave Acosta. Det er en krim/mafiaserie med kvinnelige hovedpersoner, lagt til 1970-tallet. Første nummer ble laget til New York Comic Con, og det er den som ble solgt på stand under OCX.

Hvordan finner du tegnere å samarbeide med?  

Jeg prøver så langt det er mulig å jobbe med folk jeg har møtt på et tidspunkt, så jeg vet at vi kan komme relativt greit overens. Jeg reiser mye på Comic Con og møter folk, deretter holder vi kontakten på Twitter, så ser vi om det er god match for et samarbeid.

Det finnes mange norske tegneserieforfattere som går utenlands for å finne tegnere. Hvordan gikk du fram første gangen du skulle få til et samarbeid med en tegner?

Da gikk jeg på et forum og spurte om det var noen som hadde lyst til å være med og lage tegneserie. Jeg fikk mange henvendelser fra mange som ville det, også fra Skandinavia. Men tegnestilen og historiefortellinga overgår geografiske hensyn.  

«Ageless» blir utgitt på Caliber Comics. Har den vært der hele tiden?

Ja, og det var ikke lenge etter forlaget ble gjenopprettet at jeg snakket med Gary Reed. Han døde for et par år siden. Forlaget består, men det er klart at når du har et forlag som er så bundet til én person, så har det en stor effekt på alt. Så vi har hatt en fornyelsesprosess gående her, for å komme i gang igjen. Men det er et godt lite forlag med ganske mange interessante utgivelser. Den gangen da Gary var i live opplevde jeg Caliber Comics som en fin og støttende måte å komme inn i det amerikanske markedet på.  

Du har grafisk utdannelse, så har du noen gang vurdert å tegne seriene dine selv?

Jeg er kunstner ved siden av. Jeg maler med olje og sånt. Men å tegne tegneserier er fryktelig vanskelig. Dessuten er jeg ekstremt bortskjemt med folk jeg kan jobbe med, og har veldig høye og klare forventninger til hva jeg har lyst til å få til. Det er nok ikke hensiktsmessig at jeg skal sette meg ned og prøve å bli så god at jeg kan tegne mine egne ting. Altså, jeg tegner sånne små «cartoons» av og til, og får det for så vidt til. Men noe av det jeg synes er morsomst med å lage tegneserier, er at jeg kan sende avgårde et manus som er godt og gjennomtenkt – jeg pleier å tegne utkast til alle sidene selv, så jeg vet at de er gjennomførbare – men det er ingen ting som er bedre enn å få tilbake en layout fra en tegner som bare er mye kulere og bedre enn det jeg hadde tenkt på, som kommuniserer på en annen måte, med nye ideer.  Og det samarbeidet får meg til å se mye bedre ut også.

Dette er jo en tradisjon på det amerikanske markedet. Som oftest har jeg en som tegner, en som tusjer, en som fargelegger og en som tekster.  Det er viktig for meg å gi kred til alle som er med, for det er kommunikasjon i alle ledd, på en måte. Feil tusjer kan ødelegge tegningene, og betydningen av tekstere er undervurdert. Hvis du gjør hele prosessen selv, er sjansen for at du skal være god i alt ganske liten. Fryktelig mye av kommunikasjonen ligger i hvordan du legger snakkeboblene på, typografien i snakkeboblene. Jeg er utdannet i typografi, og har veldig stor respekt for den biten.

Du reiser mye på internasjonale festivaler. Hva er din erfaring med disse?

Jeg prøver å dra på kanskje 6-7 festivaler i løpet av et år, de fleste i utlandet. Generelt sett tenker jeg det er viktig at du har med deg alt til standen, og så må du by på deg selv og bli kjent med folk. Du må ha en slags forventning om hva du skal få ut av turen. Og i tegneseriemiljøet er det lett å komme i kontakt med folk.

groenbekk.com

Alle illustrasjoner fra «Ageless» tegnet av San Espina og Jaime Ospina Alle illustrasjoner fra «Matriarch» tegnet av Dave Acosta.